B57C4DE5-CF3B-4B00-AB1F-847A841E2D51Plateanmeldelse: Maria McKee – «La Vita Nuova» (album, 2020)

Da jeg vokste opp var Maria McKee og hennes band Lone Justice et fast innslag når kompisene mine og jeg møttes. Et gjeng som på midten av 80-tallet lagde musikk der rock og country smeltet sammen på en måte vi satte stor pris på. Bandets mest kjente låt, «Ways To Be Wicked», ble spilt så mye at selv muttern kunne den utenat. Jeg tror jaggu meg hun også fikk med seg at den var skrevet av radarparet Tom Petty og Mike Campbell. Når det er sagt; glimrende «Don’t Toss Us Away» traff oss kanskje enda hardere.

Da Lone Justice-eventyret tok slutt, fortsatte jeg å kjøpe McKees soloalbum helt fram til 2007, da det plutselig ble helt stille. Mine to favoritter er nok det selvtitulerte albumet (1989) og «Life Is Sweet» (1996), men jeg fant alltid mange lyspunkter på platene hun ga ut. Hennes store hit fra filmen «Days of Thunder, «Show Me Heaven» gjorde også inntrykk.

Nå er Maria McKee, 13 år etter sin forrige utgivelse, tilbake med «La Vita Nuova», ei plate som trolig er hennes beste så langt! Da jeg hørte plata første gang opplevde jeg den som i overkant svulstig og at enkelte av låtene tråkket litt for mye på hverandres tær. Det ble litt sånn Meat Loaf møter Kate Bush i en eller annen musikal som handlet om Dante, Keats og Blake. Men akkurat den følelsen forsvant ut av vinduet ganske kjapt.

Og for hver gjennomlytting av «La Vita Nuova» dukket det opp nydelige detaljer rundt nesten hvert hjørne. Og vips, så var plata forvandlet til et vakkert og storslått album der McKees stemme holdt i dirigentpinnen. Omgitt av et lass med strykere, tangenter og noen gitarer her og der, synger McKee så vakkert og følelsesladet at månen nesten faller ned.

Tekstene er så til de grader poetiske, litterære og personlige at man bør lytte litt ekstra etter. At hun har hentet inspirasjon fra Dante, Keats og Blake, for å nevne noen, gir plate en ekstra dimensjon – hun tør å være både hudløs, romantisk og svulstig uten at det vipper over i det patetiske. Både på det personlige og det musikalske plan er dette, slik jeg oppfatter det, et album som handler om både forandring og bevegelse mot noe nytt. Om det nye livet – «La Vita Nuova».

Selv om «La Vita Nuova» klokker inn på hele 1 time og fire minutter, slår aldri kjedsomheten inn. Plata er faktisk så fascinerende at jeg hadde klart enda et par låter. Men som sagt; for å komme dit må du være tålmodig og ikke begynne å fikle med mobiltelefoner eller fjernkontroller underveis.

Å sette av en hel time er kanskje mye å forlange, men det er definitivt verdt det. Men, de 14 låtene fungerer også som enebarn. Så om du for eksempel begynner med låter som «Page Of Cups», «Right Down to the Heart of London», tittellåta, «Little Beast», «Courage» og «I Just Want To Know If You’re Alright», er du trolig frelst før du aner det.

I mine ører er «La Vita Nuova» en musikalsk maktdemonstrasjon fra en artist, som etter 13 års pause, har laget sitt kanskje beste album så langt i karrieren. Et album med så mange kvaliteter at både Dante og Beatrice trolig er fra seg av begeistring fra sitt utsiktspunkt i himmelrosen. Så det så!