Popklikk-midnight-choir-albumtrilogi«Olsen’s Lot». Ikke et veldig bra albumnavn hvis du skal slå gjennom internasjonalt. Likevel; det var noe typisk unorsk ved vinylplaten jeg hadde kjøpt for drøyt 20 år siden.Vokalen var ekstremt sterk, dyp, med en resonans jeg likte – ganske nær Elvis Presleys hulking. Låtene var knallbra, med kanskje de aller kraftigste på begynnelsen. Bandet sparte konfekten slett ikke til slutt, det likte jeg. Bandnavnet var tatt fra en låt med Leonard Cohen («Bird on the Wire»), en typisk Hydra-ballade som ble skapt etter inspirasjon fra Cohens muse, Marianne Ihlen.

popklikk-cohen-midnight-choir-mindre

Men det aller viktigste var lydbildet. Platen låt rett og slett fantastisk på vinyl på mitt anlegg! Jeg kunne aldri skjønne at dette var en norskprodusert plate. Og det var den jo strengt tatt ikke heller.

Den var produsert av Chris Eckman fra den kraftig undervurderte amerikanske duoen The Walkabouts. Med Carla Torgerson i front og Eckman på gitar (pluss piano) satte bandet en slags standard for den melankolske Americana-rocken på 80-tallet. Duoen holder forøvrig fortsatt koken (siste album kom i 2011) og er verdt å bruke litt tid på.

Midnight Choir skapte, med Eckman bak spakene, en mektig atmosfære som strømmet ut av høytalerne på gutterommet. Den gjorde at Paal Flaatas kjempestemme kom til sin rett allerede i åpningsporet.

Men hakesleppet stoppet ikke der: Allerede i andre låt, «Sister of Mercy», var Midnight Choir over i en rullende, feiende flott gitarrockesang som gjorde at jeg var sikker på at de måtte ha kopiert den fra mer kjente amerikanske artister.

Jeg stod da også først i køen da oppfølgeren «Amsterdam Stranded» ble sluppet to år etter. Den var nesten enda sterkere enn Olsenskiva, så jeg kapitulerte helt og slo fast at gutta fra Skien (Paal Flaata, Atle Bystrøm/Al DeLoner og Ron Olsen) virkelig hadde noe å fare med – ikke bare i Tigerstaden, men på hvilket som helst kontinent.

Albumet var spilt inn analogt i Estúdios Valentim de Carvalho i Lisboa og vant Spellemannprisen 1998 i rocksjangeren. Atle Bystrøm skrev alle låtene og la sitt intense, personlige tekstpreg som en bonus til de nydelige komposisjonene.

Pianoarrangementene understreker det storslagne episke, dystre og nydelige uttrykket, som klart er preget av Al DeLoners dempede, men desperate indre brøl. Og når du først skal velge noen til å formidle denne dysterheten, er det ikke dumt å ha Paal Flaata som frontfigur. Samtidig er det noe utrolig vakkert i all melankolien, som skaper den kontrasten mange kunstnere er ute etter, men sjelden klarer å oppnå.

Den tredje platen i trilogien («Unsung Heroine» fra 2000) var imidlertid ikke like sterk og noen år etter forsvant også Chris Eckman,. Bandet ble da også oppløst i 2004, og de 12 siste årene har jeg mistet mye av interessen for Midnight Choir.

Imidlertid: Det har irritert meg enormt at jeg ikke har fått sett bandet på scenen. Men i kveld er ventetiden over: Midnight Choir på Sentrum Scene!  Aaaah, det kan ikke gå galt, det kan da ikke det…

Da havner jeg fort ned i én øl eller tre, mens «Muddy River Of Loneliness» roterer gjennom skallen.