EE9AA94F-E2A9-46DE-B954-D786F80425EAKonsertanmeldelse: Ian Noe/ John Prine med band

Oslo Konserthus 9. Februar 2020

Tekst: Tormod Reiersen 

En ny kveld for historiebøkene! Én av de store låtskriverne, John Prine, var i godlune og øste generøst av sin store sangskatt. Han gav alt, og da konserten var slutt, var det ikke mer stemme igjen. Oppvarmingsartist Ian Noe sørget for magi allerede før Prine entret scenen.

Bonnie Raitt på Grammy-utdelingen for et par uker siden: «My friend and hero John Prine, who is sitting right over there, wrote ‘Angel From Montgomery’ and so many other songs thatchanged by life». Slik er det mange som har det! John Prine ble oppdaget av Kris Kristofferson da Prine var postmann. Mange store artister har mye å takke Kris for, Kristofferson må man bare sette pris på.  

Ian Noe – fjorårets platedebutant i mine ører – var oppvarmingsartist, alene med gitar. I går presenterte han flere av de flotte låtene om mordere, rusavhengige, bankranere og andre personer fra hjemtraktene i East Kentucky som har kjørt livene sine ut i grøfta. På åpningslåten «Letter To Madeleine» var tempoet skrudd ned er par hakk fra plata. Gåsehud! Deretter fulgte flere låter fra siste plate samt en helt ny. Knappenålstille i Oslo Konserthus! Noe kommer tilbake til Oslo i juni med band, uten at vi savnet bandet i går.

John Prine opplevde jeg første gang i en konsert mot landminer samme sted i 2002 der han med sin lune tilstedeværelse nesten stjal showet fra folk som Elvis Costello, Nanci Griffith, Emmylou Harris og Steve Earle. En legendarisk konsert av typen som flere og flere sier de har vært på etterhvert som årene går. Da jeg endelig fikk oppleve John Prine som hovedattraksjon i konserthuset i august 2018, ble de skyhøye forventningene mine mer enn innfridd. En kveld for historiebøkene! Flere runder med alvorlig sykdom hadde ikke ødelagt for hans unike formidlingsevne.

Et skadet kne («nothing serious»), gjorde at Prine ble sittende under gårsdagens  konsert. Han serverte låter fra den nyeste og etterlengtede plata, «Tree Of Forgivness», som allerede har rukket å bli nesten to år, samt en rekke klassikere. Alt krydret med Prines nydelige og underfundige historier mellom låtene. «I thought I would be able to slow down after that record, but the damn record startet to sell

Prine balanserer alvor, understatement, ironi og humor på en helt unik måte. I låter som den tragiske «Six O’Clock News» gir Prines lakoniske framføring ekstra dybde til historien («The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.) Bandet fargelegger nydelig, og alle i bandet bidrar til å løfte låtene det lille ekstra, enten det er bass, gitar, fiolin, steelgitar eller forsiktig på slaginstrument.

Og ja, «Sam Stone», historien om vietnamveteranen som ikke fikset livet som fulgte etter slagmarken. «There’s a hole in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose», er en setning som har brent seg fast hos meg og mange andre. Prines stemme er ikke den samme som da låten ble laget for 50 år siden, men låten blir bare bedre og bedre.

I andre låter er det mer rom for tolkninger. Som nydelige og vemodige «Summer’s End» fra hans nyeste plate– «I wrote this together with Pat McLaughlin, we never discuss the meaning of the songs». En sang som ikke nødvendigvis bare handler om at sommeren eller livet for den saks skyld går fortere enn vi klarer å ta inn over oss. Den uttrykksfulle videoen som er laget til låten, er tilegnet en bekjent av Prine som døde av rusmisbruk, og viser blant annet et lite barn som besøker en grav.

Og vi fikk fantastiske «Lake Marie», en sang inspirert av at navnene på to hvite, forlatte babyer som ga navnet til innsjøene Lake Marie og Lake Elizabeth. Sangen er innholdsmettet, der kjærlighetshistorien i et vers glir over mord i neste vers. Hva Prine forteller har vært diskutert. Kanskje ville innsjøene fortsatt vært «Peaceful Waters» om ikke den hvite mann hadde tilranet seg dem fra de innfødte? Kveldens mest krevende låt imponerende avlevert av John Prine og bandet! Prine storkoste seg! «You know what blood looks like in a black and white video? SHADOWS».

Og ja, «Hello In There»: «Probably the prettiest song I have written». Andre høydepunkter var soloversjoner av «All The Best» og «It’s A Big Old Goofy World». To låter der Prines herlige ironi får boltre seg! Å høre Prine og Ian Noe sammen på «Mexican Home» og «Come Back to Us Barbara Lewis Hare Krishna Beauregard» var en flott bonus!

På siste låt ut, «Paradise», fikk Prine god vokalhjelp av bandmedlem Jason Wilber samt Ian Noe. Det trengte han. Fantastisk kveld, men ikke uten stenk av vemod. Den syngende postmann hadde generøst levert ut pakkene.

«The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»

Summer’s End», John Prine