A4AA51E4-3308-4A49-865A-267E2D65167FPlateanmeldelse: Øyvind Holm – «The Unreliable Narrator» (album, 2022)

«Hva er egentlig pop i det dere skriver om?» Dette ble vi spurt om i et Popklikk-kommentarfelt for en tid tilbake.

Trenger vi definere det, tenkte vi. Det som teller er vel de øyeblikkene der man bare vil ha mer av musikken man lytter på? Da kaller vi det pop på «popklikksk»! Så kan vi gjerne gi det et prefiks som gitar-, power- eller liste- for den saks skyld. Men, at the end of the day så er det følelsene, stemningene og melodiene vi søker etter og sitter igjen med.

Og akkurat dette flommer det over av på Øyvind Holms nyeste plate «The Unreliable Narrator»! Muligens henspiller tittelen på at albumet ikke er like lett å sette i bås som Holms perfekte pop-epose «After the Bees» fra 2020.

Uansett: Når det gjelder låtskrivertalent, meloditeft og poparrangementer er Holm i aller høyeste grad til å stole på! Denne gangen har han brukt multi-talentet sitt til å mikse sammen en låt-cocktail som har noe større bredde enn sist. Det er mer «skurr» her og låtene er i større grad preget av arrangementsmessige brudd og krumspring.

Åpneren «Ghost Dance» understreker dette. Den innleder med en lett forvrengt saksofon-solo før det ruller på med en stødig gitarpop-låt der Holms karakteristiske stemme står i sentrum. Lydbildet her er preget av «distinksjon», med instrumentene porsjonert perfekt ut i «bredden», hvis det gir mening. Det er en plate som gjør seg særdeles godt i fysisk format, i hvert fall, så her er det bare å løpe og kjøpe for de som driver med sånt!

«The Stranger» tar ting i en litt annen retning: Her får vi en slags pop-ballade der vekselsangen mellom Holm og gjestevokalist Kirsti Huke virkelig er slående. I et mer rettferdig musikkunivers ville dette vært en stor hit.

I det hele tatt er det et overflødighetshorn av en plate dette. Et utall av instrumenter – alt fra gamle synther, moog’er og strykere til mellotroner, glir sømløst inn og ut av disse nydelige låtene. Slik sett er «The Unreliable Narrator» en skikkelig «grower» av en plate der nye lag av melodier, hooks og arrangementer åpenbares ettersom man blir bedre kjent med den.

Ta for eksempel «You Plot the Crime». Den innledes med en skakk mellotron og ender som en piano- og bassdrevet funky sak, mens «iLove» skurrer og pulserer som en av de dramatiske pop-låtene engelske band gjerne begikk i post-britpopen – med Ida Jenshus som en mer en kapabel vokalist. Det litt storslåtte tas videre i «Water» som nok er den låta her som kunne passet best inn på den mer polerte forgjengeren «After the Bees».

Kassegitarene og saksofonen dominerer der det hele tas ned et hakk i «Traveling ThroughTime» som avslutter førstesiden på vinylutgaven, før åttitalls-synthene, et kruttsterkt refreng, hooks galore og en perfekt gitarsolo er ryggraden i «Driftwood» som innleder albumets andre halvdel.

Det melodiøse sporet fortsetter med americana-perlen «Ship», mens atmosfæriske «Indigo» lar smektende tangenter akkompagnere en litt sløy og etter hvert støyete gitar der Holm synger om livets irrganger og den stadige bevegelsen (eller kampen?) mot det ukjente. Og ikke nok med det: her serverves vi en strålende bratsj-solo!

Instrumentalen «Upheaval» er et velkomment avbrekk inntil synthene, blåserne og reverben i Holms vokal sender «Cinema» ut i popens «outer space». Når siste tone fader ut i avsluttende og trøstende «Early November», står det klart for denne anmelderen: Øyvind Holm er en av våre aller beste låtsmeder!

Og «The Unreliable Narrator» er en «poptastisk» triumf!