6138FD3C-E984-4C23-94D3-2F4B64A2374EPlateanmeldelse: Neil Young – «Archives Vol.2» (Boks, 2020)

«The world is turning, I hope it don’t turn away»

Fredag 20. november var en stor dag for mange Neil Young-fans. «Neil Young Archives Vol 2» med 10 disker skulle endelig gis ut, og strømmes fra hans hjemmesider! Ikke uten mye fram og tilbake, men det har vi blitt vant til når Neil Young og Reprise skal samarbeide. Tidligere den uka skrev Neil Young på sine hjemmesider at det bare var disk 1 som skulle frigis denne fredagen, deretter skulle de andre gradvis slippes utover mot mars 2021. På fredag 20. november klokken 16 kom kontrabeskjeden; hele boksen skulle legges ut klokka 18 samme dag. Én time seinere var det hele utsatt med én dag, men da klokka ble 18 ble likevel hele boksen lagt ut. Det kokte på sosiale medier i Neil Young-land!

«It was only a change of plan»

Man kan trygt si at 20. november 2020 i fortettet form inneholdt alt man har blitt vant til når det gjelder Neil Youngs arkivutgivelser. Også jeg kan nok la meg irritere litt over de stadige endringene i planene, eller skyldes det hele at Reprise ikke henger helt med? Men dette er Neil slik mange Neil-fans elsker ham. Om noen mener musikken hans har blitt kjedelig de senere årene, skjer det alltid mye rundt ham!

Da «Neil Young Archives Vol. 1» endelig ble gitt ut i 2009, var teknologien på plass. Bluray-versjonen ga alle de mulighetene til å høre musikk og klikke seg rundt og samtidig få informasjon om låtene, bilder og se videoer som Neil Young hadde sett for seg. Vol 1 dekket perioden 1963 – 1972 over 10 disker. Neste volum var rett rundt hjørnet. Så gikk det ikke slik. Teknologiutviklingen skjøt fart, Neil ble opptatt av sin spiller for høyoppløst musikk, Pono, og en rekke andre saker. Og hans våpendrager L.A. Johnson døde. Men nå er boksen som dekker perioden etter «Harvest», fra 1972 til 1976 her, elleve år etter forrige volum, riktignok. Skal vi tro Neil – og det skal vi ikke alltid – vil volum 3 være her i 2022. Men i mellomtiden får vi trolig en rekke andre mer frittstående arkivutgivelser.

Jeg skriver at boksen er her, men det er en sannhet med modifikasjoner. I hvert fall når det gjelder den fysiske boksen, denne gangen kun med CDer. Men for prisen av en halv LP-plate har du tilgang til alle fasilitetene på neilyoungarcives.com i ett år, inkludert alle diskene til vol 2. samt muligheter for å grave deg ned i produksjonen hans på lik linje med bluray-versjonen av vol 1. Og for meg er det egentlig mer enn nok.

«You pay for this, but they give you that» og «Got to watchout for the greedy hand»

Når det gjelder selve den fysiske boksen, er det en egen historie som jeg også må plage leserne med. Alle detaljene er neppe korrekte, for det har vært vanskelig å henge med i svingene. For noen uker siden ble det lagt ut et begrenset opplag med 3000 kopier for forhåndssalg. Disse ble raskt solgt ut. Prisen gjennom Neil Youngs «Greedy Hand Store» var på hele 2500 kroner. Navnet på butikken – oppkalt etter en passasje i låten «Razor Love» – i kombinasjon med prisen på dette og andre produkter i butikken gir alle muligheter til harselas.

Trofaste fans som hadde ventet i elleve år på boksen var skuffet, var det dette de hadde ventet på? Så høy pris og så lite opplag? Og vi etternølerne har måtte tåle å se mange fans vise frem boksene sine som de faktisk mottok rundt utgivelsesdatoen 20. november. De kunne litt stolt vise frem hvor hinsides prisene for boksen hadde blitt på ebay. Dyrt, men en god investering, for de som er opptatt av slikt.

Selv tenkte jeg at jeg skulle klare meg med neilyoungarchives.com, de høyoppløste filene som skulle følge med, ville jeg aldri bry meg om å laste ned, den boka som følger med, ville jeg vel aldri trenge, og CD-plater blir sjelden spilt. Men da det seinere, og etter mye frem og tilbake selvfølgelig, ble varslet et nytt opplag som skulle være klart i mars 2021, klarte jeg ikke å la være. Ikke gikk jeg for den rimeligere versjonen til 1500 kroner, heller. Nei, det ble deluxe-versjonen, dum som jeg er.

Det er nesten å håpe at eventuelle lesere har falt av når vi har kommet helt hit. Jeg betalte 1000 kroner ekstra for en billedbok, der jeg sannsynligvis kan se på bilder av Neil, bilder av håndskrevne uleselige tekster, bilder av konsertbilletter og kanskje få litt info om låtene. Og en stor poster. Ingen opplysende essays, slik vi er blitt vant til fra Bob Dylans utgivelser. Handelen min må dermed fremstå som galskap for alle uinnvidde, ja for mange innvidde også. Men jeg er sikker på at boksen gjør seg fint ved siden av vol 1.

«There’s more to the picture than meets the eye»

Men hva med musikken, spør du kanskje? Jo, jeg lover å skrive litt om musikken, også, om enn ikke så mye som om alt det andre. Mitt utgangspunkt er hvordan «Archives Vol 2» fremstår på neilyoungarchives.com, og da er det lite relevant om den overprisede CD-boksen også inneholder tre album som allerede er gitt ut og som alle eiere av det fysiske produktet allerede har skaffet seg. Som Neil også sier, det er neilyoungarchives.com som er stedet for hans musikk. Han skjønner at noen ønsker fysiske produkt, og den gamle motstanderen av CD-plater er stolt av den fysiske boksen, men det er tjenester som neilyoungarchives.com som er framtiden.

Det er nær et objektivt faktum at ingen artist ga ut flere klassikere enn Neil Young på 1970-tallet. Bare i løpet av perioden som denne boksen dekker, kom det fire strålende album, «Time Fades Away» (1973), «On The Beach» (1974),«Tonight’s The Night» (1975) og «Zuma» (1975) samt det noe svakere «The Stills-Young Band –Long May You Run» (1976) . At det da i tillegg skulle finnes så mange tidligere uutgitte låter, ja flere hele album, er smått utrolig. Perioden 1972–1976 er Neil Youngs mest kreative periode. Samtidig var dette en tung periode på det personlige plan. Musikken er sterkt preget av samlivsbruddet med Carrie Snodgress og narkotikadødsfall i nær omgangskrets. Studioalbumet «Homegrown» ble gitt ut i sommer og er en del av boksen – den har et herlig lydbilde,forresten.

Også live-platene «Roxy», «Tonight’s The Night Live» og  «Tuscaloosa» er tidligere utgitt. Den første er en fantastisk flott skive med Neil og Crazy Horse inkl. Ben Keith og Nils Lofgren aka Santa Monica Flyers, den andre plata er med Stray Gators igjen inkludert Ben Keith, men også med Kenny Buttrey, Tim Drummond og Jack Nitzsche. Denne plata har noen lettere «Harvest»-låter i tillegg til mer krevende låter fra blant annet «Time Fades Away» og «Tonight’s The Night». De som kjøper den fysiske CD-boksen har selvsagt disse tre platene fra før, og de er som nevnt slik sett unødvendige. Men tenker man neilyoungarchives.com er disse platene sentrale for å forstå perioden 1972 – 1976.

De tidligere utgitte sporene på de øvrige 7 diskene kan også synes unødvendige. Men når de uutgitte låtene og alternative versjonene kommer i kronologiske rekkefølge sammen med de utgitte sporene, bidrar det til å forstå Neils albumkarriere i perioden 1972 – 1976 bedre, hva den ble og hva den kunne vært. Ofte er min favorittplate med Neil Young «Zuma»(1975), og nåde den som rører den. Men man kan leke med tanken om hvordan «Rust Never Sleeps» (1978) og nettopp «Zuma» hadde vært om de elektriske versjonene av «Pocahontas», «Ride Mye Llama» og «Powderfinger» hadde vært inkludert på «Zuma», og man kanskje hadde tatt ut den svakeste låta, fine «Through My Sails». Tematisk og musikalsk kunne flere av «Rust Never Sleeps»-låtene passet inn! «Powderfinger» kommer i en noe seigere og mindre desperat versjon enn på «Rust Never Sleeps», likevel utrolig sterk, særlig gitarsoloene mot slutten.

«A Treasure»

Hele boksen begynner med disken «Everybody’s Alone» (1972–1973), og når den krystallklare «Letter From Nam» starter, kjenner man umiddelbart igjen «Long Walk Home» fra albumet «Life» (1987). Neste låt er «Monday Morning», en tidlig «Last Dance» fra «Time Fades Away» (1973).  Det er vanskelig å peke på høydepunkter blant de uutgitte låtene i denne boksen, men balladen «Goodbye Christians On The Shore» fra denne første disken, må trekkes fram. Disken «The Old Homestead» (1974) har også en rekke skatter, som for eksempel «Homefires», «Love/Art Blues», «Frozen Man», «Daughters» og så videre og så videre. «L.A. Girls and Ocean Boys», om utroskap og forholdet til Carrie, har elementer som seinere ble brukt i én av Neils aller beste låter, «Danger Bird» på «Zuma». Noen vil kjenne igjen «One More Sign» fra Buffalo Springfield-boksen, men her får du den i en annen og seinere versjon.

Det blir litt tilfeldig hva jeg nevner, og hva jeg ikke nevner. Men jeg kommer ikke unna liveversjonen av «On The Beach». Enkelte «arkeologer» har påpekt at dette er samme versjon som på boksen «CSNY 1974» bare med en annen miks. Akkurat det sporet var en favoritt på den boksen, men å få den her sammen med de øvrige låtene med Neil er intet mindre enn fantastisk. For et gitararbeid Neil og Stephen Stills presterer her. For en låt!

De som har mer kjennskap til bootlegs og uutgitte låter og versjoner med Neil enn det jeg har, vil helt sikkert savne en del. Fans har stilt seg spørsmålet om hvorfor «Like A Hurricane» og «My Country Home» ikke er inkludert på livedisken «Odeon Budokan» (1976). Selv er jeg foreløpig opptatt av alle låtene og versjonene jeg faktisk får og som jeg ikke kjenner fra før. Sistnevnte disk har litt korte, men like fullt fantastiske versjoner av «Cowgirl In The Sand» og «Cortez The Killer», og en tidlig versjon av «Too Far Gone», senere utgitt på «Freedom» (1989).

Er du ny til Neil Youngs musikk, er ikke archives Vol 2, stedet å starte. Men er du mer enn gjennomsnittlig interessert, er dette en skattekiste, og aller flest for meg nye godbiter finner du på diskene «Everdybody’s Alone» (1972–1973), «The Old Homestead» 1974) og «Dume» (1975). Kanskje lager du deg i første omgang én spilleliste med tidligere uutgitte låter og én med tidligere uutgitte versjoner, så får man heller spille hele boksen inkludert kjente godbiter noe sjeldnere. Akkurat det med spillelister er dog enklere når boksen seinere – kanskje i mars 2021 – blir tilgjengelig på mer ordinære strømmetjenester. Men et abonnement til 200 kroner for full tilgang til neilyoungarchives.com er uansett ingen upris, ingen «GreedyHand» der, altså..

Neil har lovet mange nye utgivelser allerede i 2021. Ikke at han har tenkt seg noen steder, men det er nå han kan kose seg med tilbakemeldinger på det han gir ut, sier han. Selv om noen tilbakemeldinger er litt negative, er det fleste av fansen glade for det vi får. De andre får styre unna!

Og helt til slutt en honnør til Ben Keith. Er det noe denne boksen viser, er det hvor sentral denne trollmannen med pedal steel og andre instrumenter er for det flotte – og noen vil kanskje si organiske – lydbildet på det aller meste av NeiYoungs musikk fra 1972 og frem til Frank Sampedro ble en del av Crazy Horse fra og med «Zuma» i 1975.

Foto: Endre Lunde