723BE42F-080C-4757-A44E-E78BAB62F9D8Plateanmeldelse: Amythyst Khia – «Wary + Strange» (album, 2021)

Som en del av den afro-amerikanske kvinnekvartetten Our Native Daughters slapp Khia den Grammy-nominerte singelen «Black Myself» i 2019 – en moderne blues-dynket protestvise kledd i banjo, trekkspill og klassiske koringer:

I don’t pass the test of the paper bag / ‘Cause I’m black myself / I pick the banjo up and they stare at me / ‘Cause I’m black myself / You better lock your doors when I walk by / ‘Cause I’m black myself / You look me in my eyes but you don’t see me / ‘Cause I’m black myself

Her er låta tilbake i en litt annen versjon, på sett og vis tyngre, men lettere likevel. Strengt tatt synes jeg originalen groover mer. Men det blir et sidespor.

«Wary + Strange» er et vidunderlig variert og interessant album av hva jeg tipper kan bli en stadig viktigere artist i åra framover. Nå skal vi ikke bli overdrevent identitetstpolitiske her, men det er klart at når en åpent lesbisk, ung afro-amerikansk kvinne trer inn i countryland og leverer noe av den beste americana-musikken på denne siden av Lucinda Williams, kan det åpne opp noen nye perspektiver og dimensjoner.

Likevel blir kjønn og legning relativt irrelevant for mye av det beste med denne plata. Tekstmessig er Khia kanskje aller sterkest når hun blir personlig og skriver om sin mors altfor tidlige bortgang ved drukning i Tennesse-elva – da Khia var bare 17 år. Låta er titlet «Wild Turkey», etter den tomme whiskyflaska i bilsetet:

Tried so hard to be an automaton / Body of steel and wire circuits for my backbone / ‘Cause she’s never coming back / No, she’s never coming back / Wild turkey in the car seat / The bottle’s empty, I hope it gave her some relief / ‘Cause she’s never coming back / No, she’s never coming back

«Wary + Strange» var visstnok helt ferdig innspilt da produsent Tony Berg kom på banen. Så ble den spilt inn på nytt – og det er et svært variert og interessant lydbilde albumet gjennom, der såre countryballader og tunge blues-variasjoner veksler med et markant folkpreg som Khia har fått med seg gjennom universitetsstudier i bluegrass (!).

På «Fancy Drones» er det eksempelvis vare mellotroner, og bass-munnspill i stedet for vanlig elektrisk bass. Det er klangfulle og svært varierte gitarer på hele albumet, hvorav Khia spiller en god del selv, i tillegg til eksellente studiomusikere.

Aller best er «Ballad of Lost» – en sånn country/soul-ballade, omkranset av fløyelsmyk pedal steel-gitar, som Patsy Cline ville dødd for og som melodisk slekter på selveste Hank Williams’ udødelige «So Lonesome I Could Cry».

Men det er helhet her, briljante melodier som vokser for hver lytting, og en klar identitet med en kjærkommen variasjon som gjør plata til

Foto: Amythyst Khia’s homepage