9ACFC92A-0F3D-4888-B355-2FBC9F2A659BPlateanmeldelse: Honey Harper – «Starmaker» (album, 2020)

Da jeg hørte «Starmaker» første gang ble jeg så bergtatt at jeg ramlet av minst fire stoler samtidig, for deretter å bli liggende på gulvet i det som føltes som en liten evighet. Skjønt liggende på gulvet; Omgitt av et svært luftig lydbilde og Honey Hoopers særdeles myke stemme, føltes det som jeg sakte men sikkert ble løftet opp, opp og langt, langt bort. Og i det den ene stjernen etter den andre blinket mot meg, følte jeg meg som en ekte Cosmic Cowboy svevende rundt i evighetens uendelige mysterium.

Da musikken stoppet opp, løftet jeg den imaginære cowboyhatten av hodet, for deretter å sette meg foran PC’en for å prøve og sette ord på hva jeg nettopp hadde opplevd. Noen ganger har nemlig musikken så mye kraft at man blir så til de grader vippet av pinnen at nuet nekter å flytte på seg. Man blir på sett og vis hypnotisert av musikkens magiske kraft.

Ok, det er mulig jeg tar av litt i overkant mye, men William Fussells aka Honey Hoppers debutalbum har virkelig slått rot i den musikalske sjela mi. For ved å sy sammen et atmosfærisk lydbilde, fløyelskoringer og synther med steelgitarer, viskende tromming, strykere og lettbente kassegitarer, blander Hopper på perfekt vis det jordnære med det overjordiske.

Selv beskriver Harper musikken sin som «celestial honkey tonk», en særdeles treffende beskrivelse spør dere meg. At han på enkelte låter nesten faller i kitschgrøfta, gjør det bare enda mer sjarmerende, noe nydelige «Suzuki Dreams» og «Vaguely Satisfied» er gode eksempler på.

Å sammenligne musikken til Harper med andre artister er ikke så lett, men av og til dukker navn som Simon & Garfunkle, Sam Outlaw, Tame Impala, David Crosby, Harry Nilsson og Jimmy Webb opp i mitt hode. Tematikken i tekstene synes å være undring og hjerte & smerte. Noe som fungerer fint. Platas 11 låter, som klokker inn på litt over 30 minutter, finner alle sin plass, men akkurat nå er det «The Day it Rained Forever», «Something Relative», «Suzuki Dream», «Tired Tower» og «Tomorrow Never Comes» som svever høyest.

Godt hjulpet av kona Alana Pugnitti, som har vært med på å skrive låtene, og Sébastian Tellier på tittellåta, har Harper laget et album jeg sent vil glemme. Et album som gir meg følelsen av å sveve rundt på moder jord iført moonboots, cowboyhatt og et stjerneskudd i hånda. Så joda, Honey Harper er definitivt en Starmaker.