4FD48E5C-F6D6-4B72-94CF-4BF37D7B12C8Til neste år er 50 år siden Neil Young ga ut “Harvest” (1972) og fikk sin første listetopper i USA og England (og Canada, Frankrike, Nederland, Australia og Norge).

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn her og der; i Nashville, London og California. Neil Young har på seg produsenthatten og skrev alle de ti låtene på plata. Men også Elliot Mazer (Linda Ronstadt), Henry Lewy (The Flying Burrito Bros.) og Jack Nitzsche (Rolling Stones) er oppført som medprodusenter på ulike låter. En rutinert gjeng med andre ord.

Innspillingen av plata var nemlig en tilfeldig og ganske spontan affære. Neil Young kom til Nashville allerede året før, i 1971. Han skulle opptre på Johnny Cash Show, hvor James Taylor og Linda Ronstadt også skulle opptre. De var definitivt bedre på å lage TV-show før i tia.

Elliot Mazer hadde akkurat åpnet sitt Quadrafonic Sound Studios og inviterte Young på middag (eller frokost, men mat ble det uansett).

Mazer ville selvfølgelig at Young skulle benytte seg av hans fasiliteter.

Neil Young hadde vært på turne og hadde flere nye låter liggende klare for sitt neste prosjekt. Noen av dem hadde han dessuten spilt live; for eksempel “Old Man”, “The Needle and the Damage Done” og “Heart of Gold” som alle er å finne på “Live at Massey Hall 1971” som ble spilt inn 19. Januar 1971 og gitt ut i 2007.

Neil Young var med andre ord klar og ba om å få en bassist, en trommis og en på pedal steel og tok avgjørelsen om å spille inn i Nashville samme dag. Tilfeldig og spontan, som sagt.

Ikke lenge etter var Kenny Buttrey (trommer), Ben Keith (pedal-steel) og Tim Drummond (bass) på plass. Alle tre durkdrevne Nashville-musikanter. Young døpte bandet til The Stray Gators.

Og det tok ikke lang tid før de var i gang med «Old Man», «Bad Fog of Loneliness» og «Dance Dance Dance». De to siste dukket ikke opp på plate før senere.

«Heart of Gold» ble spilt inn i dagen etter opptaket til Johnny Cash Show (eller samme kveld). Uansett tok både James Taylor og Linda Ronstadt imot invitasjonen om å bli med i studio. De synger på både den og “Old Man”.

“Heart of Gold” var allerede ute på single da plata kom i butikken. Også den toppa listene i USA.

I følge myten satt de alle tre i en sofa da de sang den inn. James Taylor spilte også banjo-gitar (en banjo med seks strenger, stemt som en gitar). Du hører den fine plukkinga, særlig på “Old Man”.

“Old Man var den andre singlen fra plata. Den gjorde det ikke like bra, men karret seg nesten inn på topp 30 i USA.

«A Man Needs a Maid» og «There’s a World» ble spilt inn sammen med Jack Nitzsche og selveste London Symphony Orchestra i London. Det er fint og pompøst, men ikke blant de beste på plata i mine ører.

I april var det tilbake til Nashville hvor han spilte inn «Out on the Weekend», «Harvest» og «Journey Through the Past».»Out on the Weekend» er trist og glad på samme tid. Neil Young forklarer:

«Even when I’m happy it sounds like I’m not and when I try to say I’m happy I try to disguise it.”

De mer elektriske låtene er spilt inn hjemme hos Neil Young i California i september. «Are You Ready for the Country», «Alabama» og «Words».

Gamle venner er alltid godt å ha, særlig når du trenger gode vokalister og kjenner folk som er skikkelig gode til å synge. Graham Nash, David Crosby og Stephen Stills er med og synger på låtene de spilte inn hjemme hos Young.

“Alabama” handler om rasisme og slaveri i sørstatene, akkurat som på “Southern Man” fra 1970. Det falt ikke i god jord hos Lynyrd Skynyrd for å si det sånn, som mente låtene var stigmatiserende på hele befolkningen i sørstatene generelt og delstaten Alabama spesielt.

Senere sa Neil Young at Lynyrd Skynyrd hadde rett: “I richly deserved the shot Lynyrd Skynyrd gave me with their great record. I don’t like my words when I listen to it. They are accusatory and condescending, not fully thought out, and too easy to misconstrue.”

Den enorme suksessen kom som en overraskelse, og var ikke bare lett å håndtere. Young forteller:

“It put me in the middle of the road. Traveling there soon became a bore so I headed for the ditch. A rougher ride but I saw more interesting people there.”

Suksessen til tross, plata fikk ikke bare gode omtaler. Som vanlig.

Rolling Stone skrev at plata var skuffende oppgulp av tidligere gode låter:

«The discomfortingly unmistakable resemblance of nearly every song on this album to an earlier Young composition – it’s as if he just added a steel guitar and new words to After The Gold Rush.»

Samma det egentlig. Plata er en klassiker og fortjener all den applausen den kan få.