AEA451FC-8AD8-4B76-B10B-66D063CEA637Plateanmeldelse: Øyvind Holm – «After the Bees» (album, 2020)

Tidløs popmusikk… hva er det for noe, mon tro? Det må være noe som vi ikke kan koble direkte på en bestemt tidsepoke, la oss si, 1980-tallet. Ulike tidsepoker har visse signaturer: i produksjon, typen av hitlåter og musikkens plass i populærkulturen. Så har vi de bandene og musikerne som bare overlever sin «egen» tid og flyter over i historien som, nettopp, tidløse!

Hvorfor innleder jeg med denne lille musikkhistoriske tanken?? Det er ikke for å fronte min ikke-eksisterende musikkteoretiske bakgrunn. Overhodet ikke. Nei, det er fordi i lyttingen på Øyvind Holms ferske plate «After the Bees», så har denne tanken om tidløshet slått rot.

Jeg har forsøkt, tro meg (!), å bås-sette denne plata, om ikke annet for å ha noe og strukturere en anmeldelse rundt. Det blir ofte enklere sånn, med noen velkjente referanser og nøkkelord som vi gjerne gjentar når vi anmelder musikk. Men, jeg klarer det simpelthen ikke. «After the Bees» er rett og slett en skikkelig god og tidløs pop-plate som ikke kan settes inn i et enkelt skjema.

For, det Øyvind Holm har fått til her, det har spisset ørene mine og foret nysgjerrigheten! Holm er for tiden mest kjent fra de kosmiske køntri-rockerne i Sugarfoot, mens han før det drev med lett psykedelisk og skranglete gitar-pop i Dipsomaniacs.

Med «After the Bees» har han åpenbart fått utløp for en mer rendyrket pop-sensibilitet. Det er til tider storslått som i innledende «Gut Feeling» som er en strykerdominert pop-låt med utsøkt produksjon, der vibrerende strykere ligger som et fløyelsmykt teppe over en rullende bassgang og Holms karakteristiske vokal. I «Any Other Day», som avslutter A-siden på vinylutgaven, er det strippet helt ned til en akustisk gitar, men som alltid med en fin melodi som utgangspunkt.

Dette spennet er en åpenbar styrke ved plata. Etter andrelåta «Leeway», en drivende god gitarpop-dänga som svenskene kaller det, så kunne man kanskje tenkt at her blir det mer av det samme. Men, neida, «After the Bees» er en strålende tangentbasert ballade der gitarene får lov å krydre uten noen gang å skurre for mye, her vil jeg tro medprodusent og gitarist Alexander Pettersen har hatt et ord med i laget.

«Double Windsor» er en mer klassisk gitarpop-låt, mens duetten «Masterplan», med Ida Jenshus, åpenbart bør inn på radiolistene. Jenshus’ vokal er som vanlig fra øverste hylle og den sakte oppbyggingen mot en åpenbar pop-hit overbeviser. Med andre ord: A-siden på «Afterthe Bees» er en sikker vinner.

På B-siden (ja, for noen av oss er fortsatt opptatt av sånt!) er det et lite girskifte. Det er mer funky og rytmisk. «Cartwheels as We Go» er det beste eksemplet, med stort spillerom for funky wahwah-gitarer og nok et strykerarrangement med litt trøkk i. En litt overraskende vending, kanskje, men det låter utrolig bra.

I «Silver Lining» får vi pop-country som svinger, nok en gang i en fin duett med Ida Jenshus, mens «Sail Away» er en sødmefylt drøm om ferie, frihet og bekymringsfrie dager! Gitarene ligger nok en gang litt bak i lydbildet, men for en lyd og for et spill! Den kanskje mest tidløse av dem alle er «High and Apple Sweet» som svinger, rocker og pop’er som en slags hyllest til over femti år med melodier som setter seg på hjernebarken.

Når den avsluttende spacepopen i «A.M.» munner ut i anelsen mer skurr enn på resten av plata, så er i hvert fall denne anmelderen dypt imponert. Håndverket, produksjonen (Pål Brekkås må også nevnes her) og låtskrivingen imponerer stort på «After the Bees». Alle med sans for slike ting bør kjenne sin besøkelsestid! (Og mens jeg har deg her på slutten av teksten: sjekk ut vinylutgaven i rødvinsfarget vinyl!)