F7493074-71AA-4D1C-8E33-D84E4CA11050Den 28. november var det 53 år siden Van Morrison ga ut fine “Astral Weeks” (1968).

Tekst: Martin Johannessen

Plata er spilt inn i løpet av et par måneder og tre sessions i Century Sound Studios i New York med Lewis Merenstein som produsent.

Produsenten hadde røttene sine i jazz, og han var imponert over hva han hørte fra Van the Man:

«I started crying. It just vibrated in my soul, and I knew that I wanted to work with that sound.»

Van Morrison kunne gjort det enkelt og fulgt opp med flere hits à la “Brown Eyed Girl” fra solodebuten året før. Men det gjorde han ikke.

Mye av plata ble spilt inn i live. Van Morrison sang og spilte akustisk gitar i en egen bås. De andre musikerne spilte inn sitt i studioet.

Jay Berliner på ulike akustiske gitarer. Han hadde tidligere jobbet med både Charles Mingus og Harry Belafonte. Richard Davis spilte kontrabass. Han hadde spilt med Chet Baker, Stan Getz og Dizzy Gillespie.

Warren Smith Jr. spilte perkusjon og vibrafon. Også han hadde enkelte gull korn på CV-en. Han hadde spilt med Charles Mingus og Benny Goldon. Og Connie Kay spilte trommer. Også han var en rutinert musiker med flere titalls plater, blant annet med artister som Modern Jazz Quartet, Chet Baker og Miles Davis.

Det var et sånt lydbilde Van Morrison ville ha. Et avslappa akustisk sound med dyktige musikere. Men produsenten la på ekstra strengearrangement og horn etterpå. Det falt ikke i god jord, for å si det mildt. Van Morrison forteller:

«They ruined it. They added strings. I didn’t want the strings. And they sent it to me, it was all changed. That’s not ‘Astral Weeks’”.

Jeg er enig og lengter etter en ny versjon uten de ekstra påleggene, men heller en versjon som er sånn plata kunne høres ut inni hodet til Van Morrison. Den eneste låta som ikke har de myke ekstrastrengene er avslutningslåta “Slim Slow Rider”.

Det var produsenten som skaffet musikerne til plata. I følge produsenten var ikke Van Morrison særlig inne i jazzverden: “he was not an aficionado of jazz when I met him. R&B and soul, yes; but jazz, no.”

På mange måter er det kontrabassisten Richard Davis som leder an sammen med stemmen til Van the Man. Merenstein forteller:

«If you listen to the album, every tune is led by Richard and everybody followed Richard and Van’s voice. I knew if I brought Richard in, he would put the bottom on to support what Van wanted to do vocally, or acoustically. Then you get Jay playing those beautiful counter-lines to Van.»

Richard Davis var egentlig ikke så imponert over Van Morrison, heller irritert:

«No prep, no meeting. He was remote from us, ’cause he came in and went into a booth… And that’s where he stayed, isolated in a booth. I don’t think he ever introduced himself to us, nor we to him … And he seemed very shy …»

Trommeslager Connie Kay er av nesten samme oppfatning og fikk omtrent et slikt svar da han spurte om hva som var forventet av ham:

«He said to play whatever I felt like playing. We more or less sat there and jammed.”

Men Morrison var fornøyd med innspillingen og likte det umiddelbare:

«The songs came together very well in the studio. Some of the tracks were first takes. The musicians were really together. Those type of guys play what you’re gonna do before you do it, that’s how good they are.”

“Astral Weeks” var den første plata Van Morrison spilte inn for Warner Bros.. De kan ikke ha vært særlig imponerte og plata ble ikke markedsført eller promotert og ingen singler ble gitt ut. De kunne jo absolutt ha gitt ut strålende “The Way Young Lovers Do”. 

Plata ble altså ingen suksess verken hos det platekjøpende folk eller hos kritikerne. Senere har jo historien vist at plata faktisk er ganske imponerende.

Plata ble stort sett oversett i England og de kritikkene som kom var negative. NME mente den var en blek kopi av José Feliciano’s “Feliciano!” (1968).

Men omtalen i Rolling Stone var ganske positive: “unique and timeless» record.” De kåret også plata til Album of the Year i 1968.