B5A5B65A-24AF-4D11-99B2-8D1857DEF1F9Plateanmeldelse: Cassandra Jenkins – «An Overview on Phenomenal Nature» (album, 2021)

Da jeg hørte «An Overview on Phenomenal Nature» første gang var jeg av mystiske grunner ganske likegyldig. Jeg syntes til og med det hørtes litt kjedelig ut. Noe som resulterte i at jeg tenkte at musikken til Cassandra fra New York muligens var en smule oppskrytt.

Men så feil kan man altså ta. «An Overview on Phenomenal Nature» er nemlig en av de minst kjedelige platene jeg har hørt på lang, lang tid. For dette er et album som, om man gir det litt tid, tar lytteren med på en usedvanlig vakker reise der refleksjoner og undring rundt eksistensielle og åndelige spørsmål utfordrer lytteren på en sjeldent god måte.

Måten Jenkins balanserer finslepne melodier med er rikt tekstunivers overgår det meste jeg har hørt så langt i år. Selv den over sju minutter lange meditative avslutningslåta, «The Ramble», der fuglekvitter, kirkeklokker, menneskestemmer og en ensom saksofon spiller hovedrollene, makter å holde meg på tå hev. Noe som trolig skyldes at savnet etter å sitte på en italiensk café (eller i Central Park) omringet av en blanding av ro og hverdagslige lyder, er større enn noen sinne.

Åpningslåta, «Michelangelo», som umiddelbart sender tankene til Aimee Mann, begynner forsiktig med kassegitarer, følges opp med litt fuzzgitar før strykere overtar hovedrollen. Over det hele svever Jenkins’ nesten viskende vokal. En oppvisning i hvordan man skal bygge opp en låt, spør du meg.

På «New Bikini» slippes det åndelige løs sammen med et lydbilde der elementer av pop og jazz veves sammen. Noe som tilfører låta et laidback og forfriskende lydbilde der teksten ofte fokuseres på havet og vannet som en vitaliserende kraft. En sang om sorg, tap og håp der Jenkins refererer til flere fornavn deriblant Purple Mountains’ David (Berman) som døde i 2019. Før Bermans dødsfall var planen at Jenkins skulle ha vært med Purple Mountains på turné.

På «Hard Drive» snakker og synger Jenkins oss gjennom en rekke temaer: menn, feminitet, karma, kosmos, terapi, billappen, tøffe tider, muligheter, framtid. Alt pakket inn i en undrende tilnærming til livets mange mysterier. En litt annerledes, men svært inderlig låt, der en ensom saksofon, trommer i marsjtakt og glidende gitarer fyller ut det sparsommelige lydbildet.

«I’ll count to three and tap your shoulder/We’re gonna put your heart back together/So all those little pieces they took from you/They’re coming back now/They’ll miss ’em too/So close your eyes/I’ll count to three

Selv om jeg setter pris på alle låtene, har jeg falt litt ekstra for «Crosshairs», kanskje platas mest umiddelbare låt. Kombinasjonen av avmålte kassegitarer, tangenter i lenestoler, fløyter og strykere, en leken elgitar og Jenkins’ nydelige stemme sender meg rett opp i sjuende etasje hver eneste gang.

På «Ambiguous Norway» og foran nevnte «New Bikini» er handlingen lagt til Norge. På førstnevnte har Jenkins landet i Oslo og igjen går tankene til David Berman og Purple Mountains:

«Farewell, Purple Mountains / I see a range of cumulus / the majesties transmutation / distant, ambiguous / The skies replace the land with air / no matter where I go / you’re gone, you’re everywhere.»

Trist, vakkert og undrende på en og samme tid. Noe som vel kan sies å kjennetegne flere av låtene på plata, der tekstene ofte undrer seg og spør uten nødvendigvis å søke etter svar eller løsninger. Noe som også gjelder lavmælte «Hailey» som overlater stafettpinnen til  foran nevnte «The Ramble», som har fått æren av å avslutte en særdeles tilfredsstillende musikalsk reise.

Foto: Wyndham Boylan-Garnett (Badabing Records)