Svært bra, rett og slett

Svært bra, rett og slett

Tom Skjeklesæther har anmeldt de nye platene til deLillos og Ray Davies.

deLillos: La oss bli fri for all nostalgi (Drabant)

La oss bare slå det fast, tittelen på deLillos syttende album, La oss bli fri for all nostalgi, og det tilhørende tittelkuttet, er et utslag av den sjeldent utøvde poetiske formen naiv-ironi.

Hverken Lars Lillo-Stenberg, eller hans drabanter i deLillos, har plutselig kastet seg på fremtiden, til forkleinelse for det som har vært.

Men det betyr ikke at deLillos ikke forstår betydningen av å prøve noe nytt, sette seg i en ny situasjon i sin kreativitet. Det er god grunn til å tenke at Lars Lillo-Stenberg også i så måte lar seg inspirere av sin helt, Neil Young. Rockartisten som innimellom går til ytterligheter for å holde seg selv kunstnerisk våken og interessert.

deLillos siste album, fjorårets utmerkede Peiling på Seiling, var et «vanlig» deLillos-album i den forstand at det blandet det elektriske og det akustiske på samme måten som bandet gjorde ved sin begynnelse på midten av 1980-tallet.

Denne gangen har de satt opp en stereo mikrofon i storstua i den staselige Oslo vestkant-bygningen «Løkken, Nøisomhed» og invitert et engere publikum for å  være til stede under innspillingen av elleve nye sanger. Fordelt på åtte skrevet av Lillo-Stenberg, to av bassist Lars Fredrik Beckstrøm og en av gitarist Lars Lundevall.

Det er et innspillingseksperiment som faller heldig ut. Trommeslager Øystein Paasche holder seg til rytmeboksen cajón og således overdøves ikke de akustiske gitarene, banjoene, ståbassene eller pianoet. På sangen «Halvveis rundt jorden» trår kvinnetrioen No.4 til som sangere, No.4´s Ingeborg M. Mohn spiller også fiolin og kontrabass på ytterligere fem av sangene.

Alt i alt resulterer dette i et folk-album, med islett av country og progg (Johan Nicolai Mohns fløyte på «Du er så lat»).

Det har blitt sagt at sangene vi får høre denne gangen er overskuddsmateriale fra Peiling på Seiling. Om så er tilfelle, kunne det albumet lett ha vært et nytt Hjernen er alene, dobbeltalbumet fra 1989.

Topp samarbeid

Topp samarbeid

Men det er kanskje klokere å porsjonere ut sangene på denne måten. For det forholder seg slik at det meste som Larsene i deLillos skriver er verdt å stoppe opp ved. Det er virkelig en idé som har funnet sin form, det er et budskap, en observasjon, en bekjennelse, en historie.

«Tog til Kristiansand» er kanskje bare mulig fra Lars-Lillo Stenbergs penn, strøtanker observert fra et togvindu på vei til Kristiansand og samtidig et klapp på skulderen til Sørlandets storby. Mulig at det er så langt Kristiansand kommer til å drive det, å bli beskrevet som «hyggelig og flat som en strand» av Lars Lillo?

«Kjip, Baby» er kanskje Lars Lillo i skriftestolen, dama er den som ser ham som den personen han virkelig er; «..alle tror jeg er sympatisk som lytter til folks prat/ men du ser at jeg er systematisk uforbederlig selvopptatt..»

Memo til Lars, dette tror vi uansett ikke noe på!

Bekstrøms «Lille mamma» er vel en tekst om en flyktning, right? Lars Lundevalls «Resirkulert» er en «Allways look on the bright side of death».

«Alle ville være der hun var» er en påminnelse om at Ninni Stoltenberg var noe annet enn kjent person med et narkotikaproblem.

«Harpar» handler om den gamle gyngehesten som ble stjålet fra Lillo-Stenbergs hytte, et barndomsminne. «Faen faen faen» var den eneste mulige reaksjonen på tyveriet.

Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaug så neppe for seg at de skulle havne i en fremtidig poptekst da de laget «Pop Spesial» på NRK radio på 1970-tallet. Nå er de markører i «Du er så lat», som tar for seg urettferdigheten i at dagens musikkfans kan bli liggende under dyna mens de får favorittmusikken servert. Det var drittvær da Lars dro til platebaren på Sten & Strøm for å kjøpe den nye plata (til Neil Young?) og måtte vende tomhendt hjem.

«Bø» er deLillos hyllest til spillestedet/ studentstedet i Telemark som var avgjørende  for de da skarve norske rockbandenes konserterfaring på 1980-tallet, «..vi delte scenen med et annet band/ Couldn´t Happen Here var det de kalte seg/ og vi var redd de hadde rett i det/ for jeg ble skremt av fulle bønder foran scenen som sa/ Bø Bø Bø/ Bø vi mener Bø/.

Tittelkuttet, «La oss bli fri for all nostalgi», har refrenget «Anne Cath. Vestly og Erik Bye/ Alf Prøysen Otto Nilsen og Rolv Kirkvaag/ de er borte de har for lengst forlatt oss nå/ De er borte det er er helt andre folk der nå/«.

«Ny teknologi blir ineffektiv når vi tråkker rundt i gammel nostalgi/ Det er nye stemmer som snakker nå/«, videre, «Så la oss bli fri for all nostalgi/ for i nostalgien finnes det null energi/ vi må handle vi må slutte å fomle nå. «

Lars Lillos kjærlighet til, og omsorg for, historien, menneskene og bygningene, har sjeldent kommet tydeligere til uttrykk enn i «La oss bli fri for all nostalgi». Da Lars plukket opp gitaren gikk Oslo glipp av en byantikvar.

På helt egenartet vis bygger han på dette prosjektet, en institusjon, et sangtårn, som kommer til å kreve et eget museum når han måtte bli ferdig.

Byggesten # 17 er like viktig som de seksten foregående.

Americana

Americana

Ray Davis- Americana (Legacy/ Sony)

Ray Davis besøkte Norge og Norwegian Wood for et par år siden. Da var formen hans noe ustabil, mulig at han hadde blitt sittende litt lenge på backstage-puben til Jørgen Roll denne sommerdagen?

Men i det store og det hele har Ray Davis rykte på seg for å være en oppegående kar, som ivaretar sin status som brit-pop elder statesman og som en nøkkel-person i rockhistorien.

Det er i år ti år siden han slapp sitt siste album med nyskrevet materiale, Working Man´s Café, så det er en begivenhet når han kaster seg utpå med nye Americana. Laget sammen med de amerikanske neo-country-rockerne i The Jayhawks.

Til å være en rockartist som så sterkt forbindes med det spesifikt engelske i rocken, The Kinks var definitivt et band i «Den britiske invasjonen», har Davis utvist en påfallende interesse for Amerika. Allerede i 1971 ga The Kinks ut albumet Muswell Hillbillies, en slags refleksjon av Davis-brødrenes oppvekst som Saturday Cowboys i London-bydelen Muswell Hill.

Det er noe av dette som forplanter seg til musikken som er å høre på Americana. Tittelkuttet handler om nettop dette, cowboyfilmenes dragkraft på oss europeere født i årtiene etter krigen.

Han vender tilbake til temaet i den resiterte teksten «Silent Movie», som handler om et siste møte med Rays nabo, Alex Chilton, i New Orleans. Chilton og Davis snakket om tidløsheten i sanger, samtidig som en svart/ hvit cowboy stumfilm rullet på TVen.

Chilton døde i 2010 og navnet hans er for alltid knyttet til kultbandet Big Star, som fusjonerte brit-pop og soul på tidlig 1970-tall.Chilton var skråsikkert en Kinks-fan.

Ray Davis er en mangfoldig kunstner, han har både skrevet bøker og laget filmer, ved siden av sin omfattende sangproduksjon. Allerede for ti år siden var dokumentarfilmen med tittel Americana med i utgivelsen av Working man´s café, og i 2013 kom en selvbiografi, også titulert Americana. Noen av sporene er rett og slett løftet fra boka.

Tidligere i år ble Davis slått til ridder i England, en CBE, «for services to the arts».

Same Shit

Same Shit

Disse nye sangene understreker at Davis ikke har planer om å coaste inn i alderdommen på «You really got me». Han er fortsatt ved god stemme, om enn ikke like skarp som han var på 60/70-tallet, og han makter fortsatt å klemme ut gode melodier.

Aller mest med sangen «Poetry», som kanskje også kan minne om Cockney Rebels «Come up and see me (make me smile)». Huk også av for duetten «Message from the Road», fremført sammen med The Jayhawks´ keyboardist Karen Grotberg.

Det ryktes at det skal komme ytterligere et volum av Americana senere i år. Mer enn gjerne. Dette er finfine saker, en list som mange av Ray Davis jevngamle antakelig ville ha revet.

Bonusspor:

Jeg må benytte anledningen til å fortelle en liten anekdote om Ray Davis. Og Chrissie Hynde. Og Henning Kvitnes.

Da Henning Kvitnes første band, The Young Lords, slapp sitt første album, Same shit new wrapping, i 1980, gjorde «tilfeldighetene» at de havnet på samme plateselskap i Norge som The Pretenders.

Da The Pretenders besøkte Norge for første gang inviterte plateselskapssjef Terje Engen både The Pretenders og The Young Lords på nattklubben Down Town i Oslo.

Der viste det seg a Chrissie hadde med sin «hemmelige» kjæreste, Kinks-legenden Ray Davis. (The Pretenders første singel var jo en cover av Davis´ sang «Stop your sobbing»).

Vel plassert rundt bordet, hadde Henning lyktes med å sette seg på stolen mellom Ray og Chrissie. Henning var god i farta, og fikk ikke med seg at det var en grunn til at paret var sammen i Oslo. Ray Davis var høfligheten selv, og nikket medfølende til Hennings omstendelige utlegninger om utfordringene ved å turnere på det norske vestlandet og å spille fire-fem sett av tre kvarter hver kveld.  Life in the rock´n´roll business.

På tross av at Henning gjorde så godt han kunne for å stikke kjepper i hjulene, fikk Ray Davis og Chrissie Hynde en datter sammen. Uten at forholdet varte.

Nå er Ray Davis 72 år og antakelig bestefar (han har fire døtre).