RJ

RJ

Denne serien presenterer ultra-essensielle gitarplater. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.

Min musikksmak begrenser seg til soul, blues, psykedelia, rock ‘n roll, folkrock, country, indierock, “vanlig” rock, new wave, punk, jazz og garasjerock. Gitarstjerner innen death metal, black metal, fusion, thrash, trash, puddelrock, prog og polsk frijazz får derfor ha meg unnskyldt.

Essensielle gitarplater, del 7. Robert Johnson: “King of the Delta Blues Singers, vol 1 & 2” (1936/37 – 1961)

Mange mener rocken startet her. I Dylans selvbiografi beskriver han sitt første møte med Robert Johnson slik:

Denne...

Denne…

“I had the thick acetate of the Robert Johnson record in my hands and I asked Van Ronk if he ever heard of him. Dave said, nope, he hadn’t, and I put it on the record player so we could listen to it. From the first note the vibrations from the loudspeaker made my hair stand up. The stabbing sounds from the guitar could almost break a window. When Johnson started singing, he seemed like a guy who could have sprung from the head of Zeus in full armor. I immediately differentiated between him and anyone else I had ever heard.”

Så er lista lagt. Legenden om møtet med djevelen i et veikryss lar jeg ligge i denne sammenhengen.

Her kan du lese om de andre gitarplatene Morten har skrevet om

Det var mange gode bluesgitarister før Robert Johnson skapte historie med sine innspillinger på to hotellrom i 1936 og 1937. Selv var han blant annet opplært av Charlie Patton. Og musikken til disse mytiske skikkelsene fra 1920- og 30-tallet, som ofte trakterer gitaren med flaskehals eller kniv, utgjør en gedigen gullgruve: Blind Willie Johnson, Blind Blake, Patton, Son House, Hudie Ledbetter (Leadbelly), Blind Lemon Jefferson, Scrapper Blackwell, Lonnie Johnson, Kokomo Arnold. Og mange flere.

RJ

RJ

Johnson tilhører forresten den famøse 27-klubben, men passende nok for mytedannelsen er det aldri etablert helt sikkert hva han døde av. Sjalusidrap muligens, men også kanskje noe så kjedelig som en sykdom. Heldigvis for ettertiden rakk han å gjøre 29 innspillinger, fordelt på to innspilingsdager henholdsvis i San Antonio og Dallas, i 1936 og 1937.

Noen av sangene ble gitt ut i samtiden. “Terraplane Blues” skal ha solgt rundt 5000 eks. Men det tok over 25 år før sangene ble utgitt samlet på to album, “King of the Delta Blues Singers”, vol. 1 og 2.

Det som skiller Robert J fra de andre bluesstorhetene er låtene, i sin oppbygning og struktur, kombinert med en helt hinsides gitarteknikk. Da Muddy Waters, Howlin Wolf, Elmore James og de andre startet opp den elektriske Chicago-bluesen på slutten av 1940-tallet, delte de opp det Robert Johnson gjorde i tre: slagverket fikk ta seg av rytmen, en kunne spille sologitar og en tredje komp eller bass. Robert Johnson gjorde alt på en gang,..

Når RJ spiller, vil de lyse strengene ofte følge melodien ganske tett på, med eller uten bottleneck, mens de dype tar seg av bass og rytme. RJ brukte helt sikkert flere rekke alternative stemminger, som åpen G og D. Ingen har helt funnet ut av nøyaktig hvordan han gjorde det.

Når han er i driv, som på vanvittige “Preachin Blues”, går vokal og gitar opp i en slags høyere enhet – et intenst repetert motiv på sliden, mens basstrengene markerer backbeaten (!). Innimellom går vokalen over i en fin falsett – rytmespillet understreker intensiteten i teksten.

En av mine desiderte favoritter er rolige “Come on in my Kitchen”, der snakking i de rolige partiene (can’t you hear the wind howlin..”) akkompagneres av en nydelig liten slide-linje. Melodiøs er den også. Her følger sliden melodien, poengtert av en slidefigur med vakker vibrato mellom verselinjene.Det går gysninger nedover ryggen hver gang jeg hører den.

Jeg har tenkt noen ganger at såvel Robert Johnson som flere av hans samtidige, og dem litt før ham, har en større variasjon i repertoaret enn mange av dem som kom etter. Det er spor av mye av datidens nye musikk: jazz, swing, ragtime, country, jugband. Robert Johnsons “They’re red Hot” er en slik rag/jug-aktig låt med en akkordprogresjon som fort kunne tilhørt for eksempel Fats Waller.

En del av låtene er innenfor det tradisjonelle 12-taktersskjemaet, og kompet med relativt vanlige fingerspillfigurer. Men mange er langt utenfor. Og Robert Johnsons låter har ofte markante, såre og fine melodier (“Hellhound on my Trail”, “Stones in my Passway”). Men han kan like gjerne boltre seg på én akkord, som på “Last Fair Deal gone Down”, og han kan bli direkte manisk: “If I had Posession over Judgement Day” er punkblues med en mann og hans gitar.

Robert Johnson har selvfølgelig også opphavet til den mest covra blueslåta av dem alle, “I Believe I’ll Dust my Broom”. RJ spiller en slags lillefinger-boogie pluss at han spiller den mye kopierte figuren uten slide: Elmore James tok tak i dette riffet med en flaskehals, plugget inn sin oppmikkede akustiske gitar, stemt i åpen D, og skapte med det sin signaturlåt 15 år seinere. Det sier sitt om Robert Johnson at låta som skjøt fart i en annen fantatsisk artists karriere bare er en liten parentes blant de 29 klassikerne han selv etterlot.

Nøkkellåter: “Crossroads”, “Preachin’ Blues”, “Hellhound on my Trail”, “Come on in my Kitchen”.