52703F64-5E2D-413C-BECC-C4CEA7405D34Retrokick : Genesis – «Selling England By The Pound» (album, 1973)

Rett som det er – og det har skjedd ofte i det siste, får jeg heftige symptomer på Genesis-abstinens. Det arter seg som en middels kraftig Powerpoint allergi. Jeg merker det i kropp og sinn, som et lett trykk mot huden og nervetråder som filtres inn i hverandre lik spindelvev.

I de fleste slike tilfellene gjenoppretter «The Musical Box» fra «Nursery Cryme» eller mellotron-akkordene i starten av «Watcher Of The Skies» balansen på beste vis. Men i dag var behandling av lengre varighet påkrevet. Løsningen ble inntak av hele «Selling England By The Pound» i en sammenhengende sitting.

«Suppers Ready» har jeg hørt så mange ganger at den nærmest har sluttet å eksistere. Den lange låta bare svever rundt i minnenens luftige arkiver, og vil ikke komme ned. Musikken har gått opp i seg selv og blitt innløst. Men det er helt greit. En gang på en hyttetur ved Randsfjorden, ble den spilt så mange ganger på en liten kasettt-spiller, at butikkene på Jevnaker gikk tomme for batterier og Rizla rullepapir.  

Åpningssporet «Dancing With The Moonlit Knight» er et av de aller største Genesis øyeblikkene. Åpningen med PG alene treffer meg omtrent like hardt nå som da. «I Know What I Like» er i overkant insistererende, men utløser kjemikaliene i kroppen. En vennlig og velvillig miks av dopamin, oxytocin, endorfin og serotonin. Tusen takk! «More Fool Me» er jeg vel neppe alene om – å ikke og like så veldig godt. Dette er forløperen til alle Phil Collins hjerte/smerte ballader på åttitallet, som sånn sett ikke var helt «mot alle odds»  

Det er noen fantastiske Steve Hackett gitargreier på førstesiden, som han etter beste har prøvd å gjenskape siden. Hackett står også bak instrumentalen «After The Ordeal» som den tidvis geniale, men stadig mer gretne tangentmannen; Tony Banks har en lei tendens til å rakke ned på. På side to finner vi den tett befolkede og på ingen måte ordknappe «The Battle of Epping Forest». En venn av meg besøkte stedet for noen år siden, uten å kunne rapporterte annet enn svært mangelfulle spor etter den episke slåsskampen.

Som engasjert C-90-entusiast måtte jeg i 1973 erfare at albumets spilletid på 53 minutter ga utfordinger over en 45 minutter lang kassett-side. Jeg fikk således ikke med meg slutten på «The Cinema Show». Men, dette er skiva hvor Genesis løfter seg opp i progrockens «Premier League» og tangerer alt storebrødrene i Yes eller King Crimson hadde gjort så langt. Her innfris løfter, ikke minst instrumentalt. Og for en fantastisk trommeslager Phil Collins var på denne tiden.