Et mesterverk i pop

2DFBB14A-AA0E-4D3E-ACFF-E49D86188A65Retrokick : ABBA – «The Visitors» (1981)

Det åpne øyeblikket da alt kan skje. Bordtennisballen spretter enten perfekt innenfor, eller velger et mer skuffende utfall. Det korte glimtet av frihet, med alle muligheter åpne. Kvelden på ungdomsklubben nærmet seg slutten. Det var fremdeles mulig å danse. Men vi gjorde da ikke det. Vi danset ikke, og ikke under noen omstendigheter til ABBA. I Sverige arrangerte den alternative musikkbevegelsen protesttog.

Demonstrasjoner mot ABBA? Det var en annen tid. Jeg pleide å se på henne når hun danset. Nå sto hun i døra til rommet med bordtennisbordet. Vi betraktet hverandre. Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Akkurat det var et vanlig problem. Hun sa heller ingen ting, men øynene hennes visket «kommer du?» Du vet; disse sekundene der du skanner og favner historien om deg og henne. Øyeblikket da forelskelsen oppstår, for med ett er hjertet fullt av blomster. Fra discoen lenger inn i klubben kunne jeg høre « You can dance, you can jive / Having the time of your life / Oh, see that girl, watch that scene / Digging the dancing queen».

Du hadde sett og bekreftet meg. Under duffelcoaten, islenderen, lag på lag med skjerf og vintergreier. Skjulestedet. Jeg som ikke hørte hjemme noen steder, men lette alle steder.  

Så mye glede ABBA har gitt til mennesker over hele verden. Kanskje mer enn noen artist i tiden jeg har levd. De beste låtene bekrefter musikkens helende kraft, som naturens stemme og vårt dypere språk. ABBA fanget menneskenes tone, ikke helt ulikt Pink Floyds mørkere «Wish You Were Here». For musikk kan treffe følelser ulike steder, gjennomboreog løfte oss. I yogafilosofien er «nadis» en serie energipunkter i kroppen. I klassisk indisk musikk finner du «nadis» som kommuniserer direkte med disse punktene i kroppen. Den alternative musikkbevegelsen demonstrerte mot ABBA. Men det var ABBA som ble «folkets musikk» Nei, det er ikke alt som er bra. «I do, I do, I do» er ganske forferdelig.

Jeg hører på «The Visitors» fra 1981. Det siste albumet. Et mesterverk i pop. Et gnistrende nyttårsfyrverkeri. Etter dette hadde ikke Agnetha, Frida, Björn og Benny mer å gi sammen. Plata har en underliggende avsluttende karakter. Sangene kjennetegnes av et løfte som er innfridd.

Tekstene har dybde. Musikken er basstung med synther og rytmen fra syvmilsstøvler. Jeg elsker det fantastiske løftet i tittelmelodien. Agnetha og Anni-frid er himmelske hele veien. «When All Is Said And Done» må være en av vår tids beste oppbruddssanger. Her er like deler sinne som stahet og stolthet over det som har vært. Arrangementene og produksjonen er som hånd i hanske, men mer hvit hanske enn boksehanske.

Noen låter har en anelse av musikkteater. «Head Over Heels» er en favoritt. Björns «Two For The Price of One» er mest festlig. «Like An Angel Passing Through My Room» og «The Day Before You Came» nærmer seg det sublime. «The Visitors» er en strålende gjennomført skive. Den skinner med et klart kunstnerisk uttrykk. Etter denne nyttårsfeiringen vandret de ut i natta. Bildet på omslaget illustrerer dette. De var her en liten stund, men de er her også fremdeles. Energi kan ikke bli borte.

Eivind Sigurd Johansen
Eivind Sigurd Johansen
Artikler: 185