34602D97-D05A-48D3-810E-B443F80138A2Matt Berninger: «Serpentine Prison» (album, 2020)


Når selveste Matt Berninger, frontfigur og låtskriver i The National, slipper sitt første soloalbum er det ikke fritt for at forventningene er skyhøye. For i mitt musikalske univers har etterhvert The National opparbeidet seg en plass som er at av nåtidens beste og mest interessante rockband. Når sant skal sies, liker jeg stort sett alt de har gitt så langt.

Men førsteinntrykket mitt av «Serpentine Prison» var underlig nok at musikken var litt pregløs og kjedelig. Til mitt forsvar skal det sies at jeg hadde litt for mange baller i luften da leg lyttet, så konsentrasjonen og tilstedeværelsen var definitivt ikke på topp. Resultatet var uansett at jeg gikk videre og lyttet på andre ting. Noe som i ettertid må sies å ha vært en tabbe, som heldigvis ble rettet opp.

For er det noe «Serpentine Prison» ikke er er, så er det kjedelig og pregløs. Greit nok, plata krever at man bruker litt tid, går ned i tenkestilling og fininnstiller ørene, men når det er gjort er det bare å la seg rive med av Matt Berninger magiske røst. Og for hver lytting blir livet bare bedre og bedre. Og når man til slitt står på toppen av Berningers musikalske byggverk er det bare å strekke hendene over hodet og juble.

«Serpentine Prison» er nemlig et usedvanlig vakkert, lavmælt, melodiøst og inspirerende album. Et album, som sammenlignet med The Nationals siste plater, er litt mer nedpå og slentrende.

Som alltid er stemmen til Berninger skapt for tekster om frykten for at ting ikke fungerer, utilstrekkelighet og andre eksistensielle utfordringene som fyller våre liv. Utfordringer som ikke nødvendigvis gir oss verken svar eller lindring, men som likefullt gjør oss til de vi er. Tenker jeg etter å ha hørt tekstene.

Produksjonen til legenden Booker T. Jones er utmerket; det dempede lydbildet er fylt med kassegitarer, tangenter, strykere, blåsere og mange små og lekne detaljer. Noe som tilfører plata både dybde og en sjarmerende, sorgmunter og slentrende tøtsj. Det må også legges til at enestående musikere som Andrew Bird, Walter Martin, Gail Ann Dorsey og Scott Devenport (The National) bidrar på utmerket vis.

På opptil flere av låtene flyr tankene til Mark Eitzels herlige musikalske univers, andre ganger dukker Leonard Cohen og svært undervurderte I Am Kloot opp i bevisstheten. Om noen av sangene hadde passet inn på et The National-album? Absolutt og definitivt.

En av inspirasjonskildene til «Serpentine Prisen» skal være Willie Nelsons coveralbum «Stardust» fra 1978 som ble flittig spilt hjemme hos Matt da han vokste opp. Et album produsert av nettopp Booker T. Jones. Selv uttaler Berninger følgende i et intervju i Uncut: «‘Stardust’ has a deep and beautiful soul to it, you can just smell that album. Somehow Booker brought the humidity and cologne to the sound. You feel like you’re in that room, sitting right next to Willie. And that’s what I wanted – that really intimate, close, organic feeling.»

Noe herrene Berninger og Jones etter min mening definitivt har lykkes med.

Alle de 10 låtene, som alle beveger seg avgårde i et avslappet og behagelig tempo, forvarer sin plass på plata. Jeg ville ikke vært foruten noen av dem. Men akkurat nå blir jeg litt ekstra lykkelig når «Distant Axis», «One More Second», «Oh Dearie», «Take Me Out Of Town» og «Silver Springs» rusler mot meg.