3E53CB0E-A406-42A7-87D8-6380717A1EA4Plateanmeldelse: Bright Eyes – «Down In The Weeds, Where The World Once Was» (album, 2020).

»Got to keep on going like it ain’t the end»

Denne trenger vi, vanedannende ny plate fra indiepoprockerne i Bright Eyes. For å fullføre denne anmeldelsen måtte jeg faktisk bestille ny tilgang til albumet, jeg ble ikke tillatt flere innlogginger! Som anmelder kan man komme i skade for å trekke «årets beste-kortet» litt vel ofte, men denne vil utvilsomt høre med i diskusjonen jeg vil ha med meg selv ved årets slutt. Men jeg må jo advare; plata kan kreve tålmodighet, og for noen vil den muligens ha for mye av det meste.

Erik Bye sang om jordkloden som én av Vår Herres klinkekuler, den klinkekulen Vår Herre lette etter, men ikke fant. Tittelen på det nye albumet til Bright Eyes, «Down In The Weeds, Where The World Once Was», tyder på at de har gjort seg lignende tanker. Selv om de fleste låtene er laget før verden stengte ned i mars, er temaene og låtene godt tilpasset tidene vi lever i: «This whole town looks empty but we knew it wouldn’t last». Som med så mye god kunst, er kunstverket tilpasningsdyktig. Meningen ligger hos mottaker nesten like mye som hos utøver.

«I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005) med Bright Eyes, var for meg inngangsporten til Conor Oberst sitt univers. Den gangen var han bare 25 år, men likevel med over 10 års erfaring som låtskriver. Mange mener det americana-albumet er det aller beste han har gjort, og jeg skal ikke på noen måte argumentere mot denne fantastiske plata. I motsetning til andre album Conor Oberst setter sitt stempel på, traff det nokså umiddelbart.

Gullkornene, melodiene og detaljene åpenbarer seg nemlig ofte gradvis. Noen ganger kan det gå opp mot to år, andre ganger tar det kortere tid. Det tok for eksempel «bare» 10 måneder fra jeg hørte fjorårets samarbeidsprosjekt med Phoebe Bridgers til jeg kjøpte albumet på LP. Jeg var lenge ikke overbegeistret og gikk glipp av konserten de holdt på Rockefeller – jeg skjønte litt for seint at de hadde laget fjorårets kanskje beste musikk. Slike tabber må unngås, så denne gangen lot jeg albumet først få 2-3 runder. Jeg var ikke så veldig imponert, jeg hadde nær sagt selvfølgelig. Det ble altfor mye å ta innover seg. Jeg ga den noen runder til, og de siste to ukene har jeg knapt hørt på annen musikk.

Forrige gang Bright Eyes ga ut album var tilbake i 2011 med fine, men noe ujevne, «The People’s Key». Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg har savnet dem; bandets frontperson, Conor Oberst, har nemlig gitt ut en fin rekke med album som soloartist og som samarbeidspartner med andre. Samlet har dette gitt ham en posisjon blant de aller fremste artistene i forrige tiår i min noe tynne bok.

I 2016 gav han ut den fine låtsamlingen «Ruminations», Oberst alene med piano. Jeg elsket den. Et halvt år senere ga han ut samtlige låter med band og toppet med syv sterke låter til, «Salutations»! Kanskje et litt sært prosjekt, men det fungerte som bare rakker’n, og som Oberst synger: «You know you shouldn’t say it//So you’re thinking it out loud». Vi trenger noen som tenker høyt for oss og gjør sakene sine litt annerledes enn andre! Vil du lese mer om Conor Obersts bravader fra forrige tiår, kan du gjerne lese min anmeldelse av min topp 1 for 2010-2020, «Upside Down Mountain».

Men tilbake til den nye plata. På julebord for noen år siden fikk Conor Oberst og mangeårige bandmedlem, multiinstrumentalisten Nathaniel Walcott (tangenter med mer), ideen om å gjenopplive Bright Eyes. Sammen gikk de umiddelbart inn på et bad og fikk i stand en Face Time-samtale med en annen multinstrumentalist og et mangeårig bandmedlem, Mike Mogis (gitarer med mer), som tente på ideen. Og nå kan vi altså høre resultatet.

De har fått hjelp av en rekke dyktige musikere, blant andre John Theodore (The Mars Volta, Queens Of The Stone Age) på slaginstrumenter og Flea (Red Hot Chili Pepper) på bass. Bandet understreker at dette er et prosjekt der de tre medlemmene er likeverdige, og der alle setter sitt preg på albumet. Oberst har uttalt at dette ikke kunne vært gjenskapt med andre musikere. Det er likevel ikke til å unngå at det er Oberst jeg bruker mest spalteplass på i denne anmeldelsen.

Conor Obersts stemme er for meg en viktig ingrediens i alt han fortar seg. I mine ører er hans skjelvende stemme i stand til å bære følelser fra det såre, til det desperate og til det fandenivoldske på en ypperlig måte. Og slik jeg oppfatter ham er det fandenivoldske viktigere i dag enn før: «Det er håpløst, men vi gir oss ikke». Som han synger på en av platas mange blinkskudd ,«Forced Convalescence»: «I’m am not afraid ot the future//Have to suffer and repeat».

Sjangermessig tenker jeg dette er indiepoprock. Noen vil si at det er en blanding og kulminasjon av alt Bright Eyes har gjort tidligere. Det samme ble sagt om Tom Waits’ «Bad As Me» (2011), den var bra, men ikke blant Waits’ beste. På «Down In The Weeds, Where The World Once Was» får vi americana, folk, rock, pop, digitale innslag, you name it. Bright Eyes er en konstellasjon som lar Oberst ødsle av alskens tilgjengelige virkemidler.

Enkelte av låtene sendes nær utfor stupet etter at Obersts stemme samt blåsere, strykere, synther og kor har tatt dem til de store høyder. Men heldigvis er det et gjerde på toppen, som med god hjelp av Obersts jordnære stemme, stopper dem fra å falle utfor. Andre låter gir lytteren en pustepause, men har mye å by på likevel. Tekstene dveler ved de store spørsmålene. En verden som går av hengslene. De nære ting og utfordringer i Conor Oberst eget liv som skilsmisse, brorens død og det å eldes, har også satt sine spor i tekstene. Så om noen synes der blir for mye har jeg forståelse for det.

Åpningssporet «Pageturner’s Rag» åpner med prat fra Obersts ex-kone og moren hans samt en «rag». Tankene kan gå litt tilbake til albumet «Cassadaga» (2007) eller «Lifted» (2002). Moren sier blant annet: «Think how much people need right now. They need something to look forward to. We have to hold on. We have to hold on.»

Så sparkes det hele i gang med «Dance and Sing». Oberst fortsetter der moren slapp: «Got to keep on going like it ain’t the end”, synger han, og legger til «Got to change like your life is depending on it». «Dance and Sing» er en nydelig låt som inneholder det meste. Den bygger seg opp, tar pauser og ender i et crescendo av strykere og kor. Helt perfekt og blant de beste låtene du får høre i år, spør du meg.

«Persona Non Grata» er nesten i samme klasse. Igjen en låt der tekst og ikke minst stemmebruk fanger deg fra første linje: «Getting dressed for a date//Put on blue after shave» helt frem til siste linje som synges med varierende styrke, synsvinkel og intensitet: «And you want me to be true, to you once again».

Resten av albumet er ikke stort dårligere, ja, om noen år vil jeg kanskje sette andre låter enn de to førstnevnte aller øverst. Det er mye å ta av. Som for eksempel den dystre «Pan and Broom», med de flotte trommelydene og nydelige koring. Fiffige detaljer og spreke musikalske temaer underveis i låtene er denne platas varemerke, noe «One and Done» er et ypperlig eksempel på. Herlig bass på flere av låtene, og jammen har det også sneket seg inn en gitarsolo. Piano? Jada.

Singelen «Mariana Trench» tar oss bokstavelig talt fra den store avgrunnen til de store høyder, ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene.

Jeg gir meg der. Nei, det kan jeg jo ikke. Jeg må fortsette som om dette ikke er slutten, for å sitere Oberst. Det er mye å fordøye. Nye onelinere vil dukke opp. Nye melodilinjer vil sette seg fast. Om det ikke kommer nye plateanmeldelser fra meg på en stund, skylder jeg på Conor Oberst og Bright Eyes.

Poengsum? Skulle jeg helgardert hadde jeg gitt 9/10, men 10/10 virker i skrivende stund nesten som å helgardere, det også.

Albumet slippes fredag 21. august.

Foto: Promobilde (Playground)