7DE3BD81-3370-412F-96EC-05AAA57E2F7APlateanmeldelse: Old 97’s- «Graveyard Whistling» (ATO records, 2017)

Da jeg bodde i Austin, Texas i 1994 var jeg fast kunde på en av USAs beste platebutikker, Waterloo Records, i krysset av Lamar Boulevard og West 6th street. Den gode nyheten er at Waterloo ligger der den dag i dag!

Waterloo var bestykket med ansatte som var godt over gjennomsnittet musikkinteresserte, det ble på et tidspunkt gitt ut en samleplate med banda som betjeningen spilte i!

Min hovedmann på Waterloo Records forstod raskt hva jeg likte og en varm sommerdag stakk han til meg en promo-CD fra et band fra Dallas. Plata het Hitchhike to Rhome, kvartetten het Old 97’s, åpenbart oppkalt etter sangen «Wreck of the Old 97», kjent bl.a. i Johnny Cash’ tolkning.

Old 97’s spilte en egenartet fusjon av texas-country og kjapp power-pop, ikke så lite influert av britiske new wave/ postpunkband.

Da jeg fikk se dem live, var jeg solgt, Old 97’s var som fire rullende dynamittkubber på scena, frontfigur Rhett Miller måtte holde brillene på plass med en sinnrik strikkanordning for at de ikke skulle forsvinne av og ut til høyre og venstre.

Det tok ikke veldig lang tid før de fant veien til Norge og spilte på Down on the Farm utenfor Halden. Smakk-bang sa det!

I 1997 ble jeg sendt opp til Dallas fra Austin for å gjøre en stor story på Old 97’s for det alternative  country-musikkmagasinet No Depression. To minnerike dager, der vi fartet rundt i bandets van og hørte på opptak de nylig hadde gjort med en av sine største fans, fellow texaner, countrygiganten Waylon Jennings.

Det skulle vise seg at disse opptakene ikke ble utgitt før i 2013.

Da hadde Old 97’s rukket å etablere seg som et solid amerikansk rockband i en slags kommersiell tredjedivisjon, mer enn godt nok til å leve respektabelt av rabalderet de lager. Platene har kommet jevnt og trutt, bra men har sjelden vært like spektakulære som de første utgivelsene fra midten av 90-tallet.

Det er derfor svært gledelig å melde at nye Graveyard Whistling bringer bud om en kreativ nytenning. Her er flust med knalllåter, tvers igjennom spot-on spilling og smarte/ morsomme tekster bak titler som «Good with God», «Jesus Loves you», «Irish Whiskey Pretty Girls» og innertier åpneren, «I Don’t Wanna Die in This Town». Nesten som om rocken ikke skulle være død likevel.

For dette er rock. Som i ROCK. Innimellom også countryrock, når Fats Kaplin (Hege Brynildsen, Jack White) bidrar med pedal steel, fele og…eh…theremin.

Original rock min santen.

Da gjenstår bare det akk så nødvendige spørsmålet; Hvorfor er ikke Old 97´s norgesvenner? Hvorfor ikke? Svar meg nå!