Lyttelua har forelska seg i Dylans nye skive.

Lyttelua og jeg sitter på McDonalds på Majorstua og strikker. Regnet hamrer ned og 20-bussen tar fart og styrter ut fra holdeplassen. En mann som forsøker å nå bussen tryner så lang han er rett foran oss i verdens største sølepytt.

– Sjekk den desperadoen a, skriker Lyttelua og peker med hele kroppen på fyren som svømmer rundt foran øynene våre. Latteren til Lua er så høy og skingrende at huet mitt forvandles til en helvetesmaskin.

– Skjerp deg a Lua, du er uhøflig og ufin.

– Uhøflig, my ass! Han ligner jo for faen på en svamp uten hjerne. Maken til kjøttmeis. Null kontroll og null badedrakt. Jævla uproft, spør du meg.

Jeg røsker til meg den nye skiva til Dylan som ligger foran Lua og marsjerer ut til mannen uten redningsvest. Jeg hjelper ham opp og gir han skiva. Lyttelua stirrer mot oss omgitt av strikketøy og pommes frites. Huet hans er så rødt at han kunne fått mappa si utlevert på sekundet. Kjeften hans beveger seg som en trommesolo i verdensklasse.

– Kos deg med Dylan i kveld, skiva er knallbra, sier jeg til den lett oppskakede mannen før jeg dundrer inn på Mac’ern igjen.

– Hva faen er det du gjør din imbesile pottitåker. Jeg elsker den skiva! Livet mitt er i ruiner. Jeg har mista fotfestet og slått opp kneskaden fra 80-tallet. Jeg griner salte tårer innvendig, det svir som pokker. Livet er over og alt er din skyld. Hvordan kunne du Brutus Judas. Hører du at hanen galer? Hører du at klokkene slår?

Lua ser på meg med ketsjup rennende ned fra munnvikene. Han faller om samtidig som han babler noe om Antikrist og at ræva mi er større enn Postgirobygget og Landbruksdepartementet til sammen.

To timer senere sitter vi i leiligheten til Lua og hører på den nye skiva til Dylan, «Tempest». Livet er bra igjen. Lua smiler mot meg med Pommac rennende ut av nesa. Det slørete blikket smiler i alle regnbuens farger og kneskaden er reparert med en kald ertepose rett fra fryseren. Den raspende og millimeterupresise stemmen til Bob rusler rundt i rommet med bastskjørt og sprettrumpe. Det føles som om nådens hånd hviler over oss og at den imaginære sola som blinker i speilet ytterst i gangen sender strålene sine mot oss fra en artig liten vannpistol. Når «Long And Wasted Years» eksploderer foran oss, rykker det så hardt i kroppen til Lua at sofaen knekker i to og duene i vinduskarmen fyker mot himmelen. Folkcountrybluesgospelrocken som triller ut av høytalerne fniser av tyngdekraften og slenger oss veggimellom.

Etter å ha hørt plata fire ganger på rappen konkluderer vi med at «Tempest» trolig er det fineste Dylan har putta i juxeboksen siden «Time Out Of Mind. Låter som «Duquesne Whistle», «Soon After Midnight», «Long And Wasted Years», «Pay In Blood», tittelkuttet og «Roll On John», treffer oss som en storm i stormen.

– Plata inneholder så mye sorrow og pain, så my lifevisdom. Jeg trur pokker meg Dylan er helt på høyden med Leo Sayer og Shakespeare.

– Leo Sayer og Dylan?

– Jepp, de to krølltoppene er nesten kliss like som artister. Men man må ha jævlig peiling for å spotte likhetene. Det ligger nemlig i krøllene. Artister med svære krøller uten tørre tupper snakker med hverandre uten å vite det. De bindes sammen av urkraften som ruler i universet.

– Urkraften i universet?

– Gud har megakrøller, vet du. Åndeligheten sitter i krøllene. Alle med digre krøller kommer rett til himmern. Må være jævla stas å marsjere rett inn porten med afro og bare nikke til Gabriel. Hei på deg, finns det noen bra kvinnfolk her, lissom. Er’e langt til Pommac-kilden?

– Hva med meg da, jeg er jo skalla?

– Rett til fluenes herre, svovelsyre og rullesteiner, baby.

Baby?

Jepp!

Jepp?

Jupp!

(Foto forside: Sony Music)