DE5C83C0-55DE-4CC9-931B-AF4E59A45800Plateanmeldelse: Old 97’s  – «Twelfth» (album 2020)

Det har allerede rukket å gå tre år siden Old 97’s forrige album, «Graveyard Whistling». Og selv om bandet har holdt det gående i over 25 år nå og kjent for å gi ut gode plater hele veien, må jeg noe beskjemmet innrømme at «Graveyard Whistling» var mitt første møte med bandet. Plata ble spilt mye, og var perfekt som følge på løpeturer. Og nå har jeg gjennom bandet tolvte album, «Twelfth» fått en ny treningskamerat.

«Twelfth» består av 12 låter og samlet spilletid er 43 minutter. Allerede fra første låt «The Dropouts», får jeg en sang som passer perfekt til å få hjernen programmert til å flytte den ene foten foran den andre. Noen vil sikkert kalle dette for americana eller alt. country, men for meg er dette pur rock’n roll. Bass, herlig tromme og flotte rufsete gitarer. Så får heller sjangerpolitiet arrestere meg.

Old 97’s er noes så sjeldent som et firemannsband som har samme besetning i dag som da de startet for over 25 år siden: Rhett Miller er låtskriveren, vokalist og gitarist. Philip Peeples spiller trommer, og Murry Hammond spiller bass, begge som om det gjaldt livet. Ken Betheas gitarer løfter lydbildet og er selve prikken over i’en.

For en herlig, samspilt gjeng!

Om første låt er perfekt bruksmusikk, er nok «This House Got Ghosts» enda et hakk mer spennende med sine temposkifter og små krumspring. Og det fortsetter, det svinger, det tar tak. Faller jeg litt ned i tempo på løpeturen, er Old 97’s raskt på pletten med en herlig gitarsolo eller piskende trommer som løfter meg frem igjen: «Turn Off The TV», eller på det som er min foreløpige favorittlåt på plata, «Happy Hour».

«Twelfth» er fylt med sterke låter til å bli glad av. Når det er sagt, det er også plass til et par pustepauser. Men de er like flotte. Litt ettertenksomme. På herlige «I Like You Better» dras tempoet ørlite ned, og på vakre «Belmont Hotel» stopper jeg nesten opp. Det handler om at gresset ikke er grønnere på andre siden, om å ta vare på det man har, kan det sies finere?

“Oh, but if you try
If you don’t let a living thing die
It might wind up
Better than brand new”

Men så skrus tempoet opp flere hakk med punklåta«Confessional Boxing», og jeg er i ferd med å bli stinn av melkesyre. Men jeg kan ikke gi meg nå, det venter fortsatt flere flotte låter. Helt til slutt får vi balladen «Why Don’t We Ever Say We’re Sorry». Nok en påminnelse om at Old 97’s har mer å by på enn pur rock ‘n’ roll. Hjerteskjærende vakkert. Og en perfekt avslutning på det som for en stor del er en fest å høre på, men som altså også er mer enn akkurat det.

Jeg har ikke grunnlag for å påstå at dette er Old 97’s sitt beste album. Men jeg liker det enda bedre enn forgjengeren, og om du har hørt den, bør akkurat det være anbefaling nok. Dette er et band jeg vil se i levende live!

Foto: Pressebilde ATO Records