Treffende t-skjorte fra nettbutikken Zazzle.com.

Ikke bli overrasket hvis du finner et par aldrende rockestjerner spradende naken i bassenget når morgenbaderne ankommer Frognerbadet i juni måned.


Finn Jørgen Roll (52) og Sten Randers Fredriksen (60) spretter sjampagnekorkene for Norwegian Woods 200 års jubileum (beklager en null for mye der, jeg begynner å se dårlig) og skal feire seg selv med brask og bram i fem lange dager.

De har hentet de lovende talentene Ringo Starr (70), Eric Clapton (66), Patti Smith (65), pluss Eagles’ Don Henley (63), Joe Walsh (63), Timothy B. Schmit (63) og Glenn Frey (62) til Oslo.

Med en snittalder på drøye 64 år er de syv musikerne til sammen 452 år.

Har duoen flere gæmliser i ermet? Fortsatt er søndagen fri for folk som er født før 1950. Kjenner vi Roll og Sten rett (noe vi slett ikke gjør) burde de få Rolling Stones inn i køen av rynkerockere som inntar badet. Men Sir Michael Philip «Mick» Jagger og Keith Richards (begge 67) har nok mer enn nok med å velte seg i penger fra t-skjortesalget til billigkjeden Dressmann. Dessuten spiller de ikke lenger på steder som har kapasitet på under 50.000.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at rynkerock ikke alltid er å forakte. Enkelte artister livner til på sine eldre dager.

Forside Aftenposten etter Kalvøya-festivalen 1986

Den siste konserten til Rolling Stones i Norge (Valle Hovin, 2007) var den klart beste jeg har sett av dem de siste 20 årene. Eagles’ opptreden i Bergen i 2009 var atskillig friskere enn en laber forestilling i Spektrum på 90-tallet. For ikke å snakke om Patti Smiths avslutning på Roskilde i fjor, hvor pønkedronningen plutselig våknet til liv og rævkjørte det meste av de andre ungdommelige posørene på den danske gigantfestival.

Når det gjelder Eric Clapton, er jeg langt mer usikker.

Mannen, som på 60-tallet fikk stempelet Gud, har svært lite originalitet igjen ved seg. Mulig det var annerledes i Yardbirds, John Mayall & the Bluesbreakers og supergruppen Cream, men da jeg så ham opptre sammen med Phil Collins på Kalvøya i 1986 var han høyst middelmådig.

Konserten fikk briljante anmeldelser, men var preget av blass 80-tallslyd og tradisjonelle gitarsoloer.

Det låt omtrent slik som her i Montreux i 1986:

Den glitrende britiske avisen Guardian treffer ofte med sine karakteristikker. Her det ‘bullseye’ i en artikkel fra 2007 hvor de slår fast at Clapton ikke er Gud.

Problemet er at «Slowhand» altfor ofte fremstår som ‘Secondhand’, der han spiller coverversjoner av andres låter. De er slett ikke dårlige – tvert i mot – enkelte er ganske bra, men han mangler fullstendig originalitet. Da hjelper det heller ikke med en svak sangstemme. Det et selvsagt komplett idioti å kritisere gitarspillingen til en musiker som av det amerikanske magasinet Rolling Stone er kåret til nummer 4 på listen over de 100 største gitaristene gjennom tidene og nominert tre ganger til «Rock and Roll Hall of Fame», men gitarspillet gir meg rett og slett ikke gåsehud.

Så kan alle norske Clapton-fans gjerne be meg dra til helvete. Torsdagsutgaven av Norwegian Wood er allerede utsolgt, så jeg bør jo egentlig holde kjeft…

Da er jeg særdeles mye mer til stede når Patti Smith ankommer Norwegian Wood fredag. Punkrockens hoffpoet kunne fort ha blitt en patetisk gribbenille, men hun fortsetter sin kreative kompromissløshet inn i evigheten. Hun utfordrer og er eksentrisk.  Hun er hard, androgyn og har aldri gjort kjønn til noe tema. Hele karrieren er bygget på artistisk integritet, og ikke på det å være kvinne. 37 år og ti album har passert siden hun platedebuterte, og Patti Smith viser overhodet ingen tegn til resignasjon.

Heller tvert om.

Da hun leverte settet sitt på den Orange scenen på Roskilde i fjor, var jeg i utgangspunktet litt skeptisk. Jeg hadde forestilt meg at Patti Smith passer best å se en mørk kveld, skulder til skulder med en beruset sidemann, jublende i et fyrverkeri av punk’n’ roll. Det startet da også tamt denne lørdag ettermiddagen, men etter hvert som hun fikk fyrt opp publikum, tvang punkopprøreren seg frem. Hun ble nesten profetisk i sin oppfordring til revolusjon – timingen i forhold til opprørsvinden som nå raser i Midtøsten var tilfeldig, men likevel strålende sett i ettertid.

Hennes tilstedeværelse på scenen kan dere se her, i et amatøropptak av «Rock’n’ Roll Nigger» fra Roskilde 2010:

 

Lørdag kveld på Norwegian Wood, dukker den eldste av dem alle opp.

«Når man er oppkalt etter en Beatles-låt, kan man ikke feire dette uten å ha med en fra The Fab-Four. Alt annet hadde blitt litt feil, liksom», skriver Wood-ledelsen i en pressemelding.

Richard Starkey, bedre kjent som Ringo Starr, har rukket å bli 70, men er fortsatt vital som få. Etter at han havnet på vannvogna dro han i gang Ringo Starr and and His All-Star band i 1989.  Mens Starr ikke akkurat var kjent som den mest talentfulle av Beatles-medlemmene, virker det likevel attraktivt å spille sammen med ham.

Medlemmer fra The Band, Eagles og The Who er blant dem som har vært innom stjernelagene han har turnert med de siste 22 årene. Til Oslo er det imidlertid et b-lag som kommer. Med unntak av Edgar Winter, består bandet av en rekke semikjente musikere og artister. Hvis du likte/liker band som Mr. Mister, The Romantics og Spooky Tooth, er dette midt i blinken for deg.

Nope, jeg skal ikke bli for arrogant. Jeg medgir gjerne at jeg ikke slo av radioen da «Broken Wings» ble spilt et utall av ganger på 80-tallet. Dessuten hadde Romantics flere bra hits, ikke minst «What I Like About You» som gikk på ‘heavy rotation’ på MTV i 1980.

Wally Palmar, gitarist i The Romantics, er med i All-Star bandet. Han var medkomponist på denne strålende danselåten.

En av de mest kjente i All-Star bandet er Rick Derringer, som heller ikke er noen ungfole (63). Han fikk sin første hit som tenåring i 1965 (det året jeg ble født) med The McCoys. Bandet fra Union City, Indiana spilte inn «Hang on Sloopy» som gikk til topps på Billboard 100-listen i oktober 1965. I én uke lå den foran blant andre Beatles’ «Yesterday». Den  er også blitt en kjenningsmelodi for det amerikanske fotballaget til Ohio State University («Buckeyes»).

Det var Zehringer-brødrene, med Rick Derringer og Randy Z i spissen, som var originalmedlemmer i The McCoys. På 70-tallet begynte de å samarbeide med både Johnny og Edgar Winter.

Her er 1965-versjonen med The McCoys:

http://www.youtube.com/watch?v=Gi1WXYHHc2s

Og her er liveversjonen med Ringo Starr And His All Starr Band, 45 år senere:

Til slutt streifer vi innom ørnene som avslutter jubileet på mandag.

Mitt forhold til Eagles har jeg omtalt mer enn nok tidligere i Popklikk, men det er likevel på sin plass å berømme Norwegian Wood-ledelsen for å skaffe et stadionband til den lille amfien. Medlemmene er kjent for å ha en viss forkjærlighet for ‘muchos dineros og spiller vanligvis ikke for færre enn 15-20.000 fans utendørs.

Her er den mest kjente av alle gromlåtene, i en akustisk liveversjon fra 1994.

http://www.youtube.com/watch?v=b_xtDRr9syM