64CD8992-23DF-47E5-8F1A-F3E3AD061854Det begynte med en endeløs diskusjonstråd i popklikk-redaksjonen. Hva er egentlig indie? Kom vi fram til noe godt svar? Nei!

Indie” er brukt om en drøss sjangre og subsjangre og en haug med anstendig musikk under den store rockpop-paraplyen de siste 30-35 årene, men vi sliter med å lande på en definisjon. Det er vi ikke alene om: et forsøk på Wikipedia sklir illustrerende nok ut i en nesten altomfattende beskrivelse av “alternativ rock og pop”.

Veldig enkelt kan vi jo si at alt som ikke er mainstream, er indie. Men de siste 15-20 årene er det R&B, hiphop og EDM som utgjør “listepop”. I så fall er jo omtrent alt som kan komme og gå av gitarband “indie”. Så var det bare det med metall og sånt…

For å forsøke og finne ut av hva vi egentlig mener med “indie”, har vi har plukket ut 24 låter som på ulikt vis har bidratt til å skape denne historien.  De aller fleste er fra periodene før “indie” ble et begrep, men det er nesten et poeng i seg selv: uten disse artistene og utgivelsene hadde heller ikke “indie” blitt det vi forstår begrepet som i dag.

Siden vi liker best og kan mest om musikk med gitar, har vi skygget unna en del subsjangre som er mer elektronika-orientert – selv om det selvsagt vrimler av “indie”-folk i disse sjangrene. Derfor ingen omtale her av pionerer som Neu, Can, Kraftwerk eller Cocteau Twins, for eksempel.

Små og mellomstore plateselskaper

Indie er jo en kortform av “independent”, og refererer opprinnelig til musikk utgitt på et lite eller helst uavhengig plateselskap. Sånn sett begynte “indie” med de små blues- og soul-lablene og garasjerocken på 1950- og 60-tallet, som ofte ble gitt ut på små selskaper. Men det er nok ikke dette du forbinder med “indie”.

EC023F81-2C27-411B-8CCC-CE983D19B349Så vi flytter oss til cirka 1976: en BBC-dokumentar omtaler Buzzcocks’ EP “Spiral Scratch” som starten på en ny bevegelse, ikke tilfeldig sammenfallende med punk/new wave-tida. Og Buzzcocks-debuten illustrerer to viktige poenger:  den viser både en DIY-holdning til selve musikken og et publisistisk entrepenørskap i småskala. For mange er det dette som er selve kjernen i punk-bevegelsen – og senere, indie.

Entusiasme var viktigere enn budsjett, og musikalsk oppfinnsomhet viktigere enn instrumentell virtuositet. Skal vi nærme oss en god definisjon av indie, tror jeg det kanskje først og fremst er denne holdningen vi ser setter.

Men “indie” ble ikke et vanlig begrep før over ti år etter Buzzcocks-debuten, og som vi skal se etter hvert, er ikke “indie” uløselig knyttet til punk. To band som eksempelvis garantert hadde havnet i “indie-bagen” i dag, særlig tidlig i karrieren, er R.E.M og Sonic Youth – men musikkpressen den gangen brukte begreper som college-rock om R.E.M, Sonic Youth ble kalt “no wave”.

Det musikalske mangfoldet som “indie” er brukt på de siste to-tre tiårene er håpløst stort: det er lite musikalsk som forener Stereolab, Low, Cat Power, Will Oldham, Cocteau Twins, Pavement, Arcade Fire, Magnetic Fields og The Fall – men ingen vil stusse på om “indie” dukker opp i en omtale av disse artistene, og som nevnt innledningsvis: har man ikke annet å ty til, er det i dag utrolig nærliggende å kalle alle band som trakterer gitarer og spiller fin rock med melodier, for “indie”.

Men, er’e eksperimentelt a?

Er det da noe som helst av substans igjen i dette lett forslitte begrepet? Ja!

Men i stedet for å gå videre i den variabelt fruktbare diskusjonen om hvorvidt det er størrelsen på plateselskapet, artistens obskuritetsstatus eller musikalske valg som avgjør graden av “indie”, skal dette heller handle om musikk-estetiske valg og holdninger som kanskje er en form for fellestrekk.

For å tydeliggjøre poenget, dropper vi betydningen av plateselskapets (mangel på) størrelse og artistens grad av kultstatus. Vi legger heller vekt på hvordan en rekke “truly independent minds” har påvirket musikk som av ulike grunner oppfattes som “indie”. De 25 låtene vi omtaler under er alle på en eller annen måte sentrale i utviklingen av hva vi kan definere som “indie-estetikk”.

Og, som alltid i slike sammenhenger, må vi jo begynne på 1960-tallet. Og for å virkelig banne i indie-kjerkabegynner vi med to av de aller største navnene, som på ingen måte var på små, uavhengige selskaper:

1. The Byrds: «I’ll Feel a Whole Lot Better» (1965)

Gene Clark var den beste låtskriveren i The Byrds. “I’ll Feel a Whole Lot Better”, den suverene andrelåta på gruppas debutalbum, er blant annet blueprint for omtrent hele karrieren til Tom Petty – en drivende flott låt som i løpet av et par minutter sementerer ideen om riffende 12-strengere som underlag for et rocka komp med folk-inspirerte harmonistemmer – også Roger McGuinns vokal, et sted midt mellom Lennon og Dylan, dannet skole. Uten denne formelen hadde en million indie-band hørtes annerledes ut.

2. The Beatles: «Tomorrow Never Knows» (1966)

Hvaforno? Beatles indie? Joda, og jeg vil til og med hevde at de er helt sentrale.

Hvor hadde egentlig hele gitar-estetikken i indie-verdenen vært uten «Revolver» – albumet der gitarene i høyst ulike, og uforutsigbare varianter, er overalt, fra den melodiske riffinga på “And your Bird Can Sing” (den første powerpop-låta?) til McCartneys “indiske” og maniske solo på “Taxman”, via de utsøkte baklengstonene på “I’m Only Sleeping” og til den flippete riffinga på “She Said, She Said”.

Skrudde ideer, dristighet, originale valg, og for å krone det hele, en av rockens desidert mest nyskapende låter: “Tomorrow Never Knows“ har én akkord! Dette var faktisk grunn-ideen. Låta er på mange måter BÅDE et utgangspunkt for senere psykedelia og framtidig indie-rock.

Det monotone dronet dukker til og med opp igjen i tysk krautrock fra midten av 1970-tallet (som Neu!). Lydkollasjer, loops, og baklengsgitarer og -vokaler ble enklere å få til når teknologien for å lage dem ble lettere tilgjengelig – her hadde liverpudlingene utvilsomt en fordel av å ha råd til å eksperimentere – både med LSD og plenty studiotid.

Tony Visconti har pekt på denne låta som den første som viste hvordan man bruker hele studioet som instrument – et såpass moderne band som Chemical Brothers har omtalt “Tomorrow.. “ som “malen” for alt de gjør. “Tomorrow Never Knows”’ status som indie-urkilde skyldes alle innovasjonene og den overveldende kunstneriske friheten: én akkord, javel, men her skal vi jaggu lage de rareste lydene noen har hørt på plate: sampler, tape-loops, tempo-eksperimentering med opptakene, baklengslyder, måkeskrik (egentlig Maccaslatter speedet ned).

Dette krevde trollmenn i studio og svimlende budsjetter i 1966 – i 2018 får du en uendelighet av rare lyder gratis på en telefonen din. Men kunstnerisk kreativitet og forsyn på dette nivået er forbeholdt genier.

3. The Velvet Underground: «Venus in Furs» (1967)

Velvet Underground & Nico” blir ofte kalt tidenes mest innflytelsesrike album – mytologien tilsier at selv om det bare solgte 30.000 eksemplarer da det kom ut, startet alle de 30.000 et band.

Denne bloggen peker på to retninger for indiepop/rock: den som tar utgangspunkt i den poppete delen av Velvet U. og den som lener seg på de “slemme” låtene. Det er i grunnen et godt utgangspunkt for det meste av det som kommer etter her.

Egentlig velger jeg hele dette vanvittige albumet. De “slemme” låtene er for eksempel «Venus in», «European Son», «Heroin», «I’m Waiting for the Man», mens de poppete omfatter «Sunday Morning», «I’ll be Your Mirror» og «Femme Fatale». Jeg kunne også valgt enkeltlåter fra andre album, for eksempel støy-eksersisen «Sister Ray» eller den mye covra, rolig-skeive «Pale Blue Eyes». Som med enkelte Beatles-album, kan man spore hele karrierer til enkeltlåter.

Men hva er indie-poenget?  Jo – det ligger i tilnærmingen. Det er ikke på noen måte om å gjøre og være “flink til å spille”, men å være “flink til å gjøre det på en helt egen måte” – instrumentell virtuositet er nesten å regne som diskvalifiserende. Og der er vi inne på kjernen av hvorfor vi oppfatter noe som “indie”.  

Lou Reeds og Sterling Morrisons ofte hissige rytmegitarer, John Cales dronende bruk av viola, Maureen Tuckers uortodokse måte å spille trommer på. “Venus in Furs” låter fortsatt ordentlig skummel, over 50 år seinere: en truende stemning tvers igjennom, du kan formelig kjenne pisken svinge under sadomachocistiske ritualer i et mørkt lokale. Under “Heroin” flytter du inn i hodet til en rusmisbruker i takt med låtas sakte temposkift. Og går du inn i handlingen i “The Man”, er det et utrygt sted. Det som skiller Velvet fra en million halvt vellykkede kopister er også, foruten makeløs kreativitet, en litterær kvalitet som aldri falt for billige triks. Litteratur-utdannede Lou Reed brukte for eksempel aldri slang i tekstene – han visste at det ville få dem til å virke utdaterte i løpet av få år.

4. The Electric Prunes: «I Had too Much to Dream Last Night» (1966)

Nuggets-samlingene er obligatoriske i enhver anstendig “indie”-fans platesamling. Vi snakker da om to dobbelt-album opprinelig utgitt i 1972, kuratert av seinere medlem i Patti Smith Group, Lenny Kaye.

Hvis du lurer på hva garasjerock og psykedelia egentlig er, finner du svaret her. En bugnende herlig samling rariteter – og ikke ett gram daukjøtt. Det strekker seg fra proto-punk (The Sonics) til LSD-pop (Incense and Peppermints) og naturligvis den psykedeliske enden av skalaen, representert ved for eksempel Electric Prunes – sjangerens lett dop-influerte lek med tekst og sprø instrumentale innfall er en del av grunnmuren i “all things indie”.  

Og et bonuspoeng med “Nuggets”: enhver ekte indie-artist må kunne namedroppe minst to-tre litt rare 60-tallsnavn vedkommende er inspirert av. Det er kulere å referere til Paul Revere and The Raiders enn Small Faces.

5. Nico: «These Days» (1967)

Kultklassiker skrevet av alt annet enn en indie-fyr: Jackson Browne. Og Nico selv hatet produksjonen, der strykere og greier ble lagt på av produsent Tom Wilson, etter innspill fra Andy Warhol. Men Nico tok feil: strykerne bare underbygger den unike kjemien mellom den fingerspilte elgitaren (spilt av Browne selv, etter Andy Warhols forslag) og Nicos triste vokal. Kan vi si at folk-indie egentlig startet her?

Nicos egenartede, om enn kjølige, vokal dannet skole – en zillion indieband med kvinnevokal, noen av dem veldig bra, følger mer eller mindre samme paradigme: Det handler om stemmen som er interessant mer for lyden av den enn stemmeprakten som sådan – de rolige eller dvelende Velvet-låtene («Femme Fatale», «All Tomorrow’s Parties») er strengt tatt en del av den samme helt makeløst innflytelsesrike soniske oppskriften.

Nicos vokal er den totale antitesen til en Aretha Franklin eller Whitney Houston – og et forbilde for tusenvis av begrensede vokalister av begge kjønn. Sjekk gjerne også (den veldig fine) countryversjonen Duanne Allmann spilte inn av denne låta – som viser hvordan én og samme låt kan tilhøre to vidt ulike sjangre avhengig av tolkningen.

6. The Incredible String Band: «Koeedadi There» (1968)

Det ER lov for indie-artister å være inspirert av Pink Floyd – så lenge det er fra Syd Barret-perioden. Men i rekken av vimsete, surrealistisk 60-tallsmusikk er det lite som slår The Incredible String Band – en overdose Alice in Wonderland-influerte tekster og eldgammel engelsk mytologi kastet inn i LSD-gryta, med surrete akustisk instrumentering (til tider føler man seg hensatt til MonthyPythons «Knights of the Round Table») – enhver folk-indiewannabe må innom dette som en del av pensum på grunnfaget.

8. The Stooges: «I Wanna Be Your Dog» (1969)

En av de “slemmeste” og mest vidunderlige gitarbråk-låtene som er laget. Stooges’ påvirkning er helt latterlig enorm. Dessverre er det ytterst få som har skjønt det sensuelle sjelfylte i bandets sound som skiller dem fra billige kopister – den underliggende Motown-inspirerte Detroit-beaten.

Det er sparsomt spilt, nemlig – masse luft i lydbildet som gir plass til Iggys manisk geniale vokal og Ron Ashetons maniske gitar. Som utgangspunkt for alle som vil bråke med gitar, og dem er det mange av i indie-verdenen, er dette essensen – ur-idealet alle streber etter.

9. The Modern Lovers: «Pablo Picasso» (1971)

Jeg kunne, og burde kanskje, valgt “Roadrunner”, men den har jo alle hørt. Jonathan Richman er så langt unna en rocketype det er mulig å komme og samtidig spille i band. Og han ER indie.

Det oppsiktsvekkende er hvordan denne karen, som var fanatisk fan av Velvet Underground, så til de grader er sol til Lou Reeds måne. Richman er nostalgisk, undrende, naivistisk, der Velvet er tøft, kynisk og mørk.  

Han vil leve et streit liv og helst passe inn i samfunnet, men får det ikke helt til. Slemme folk får sitt pass påskrevet. Man skal være snill! Et skjevt blikk er mye av arven som er gaven til etterkommende indie-wannabes – men det må være ekte. Jonathan Richman kan virke naiv, men du tviler ikke et sekund på at han er oppriktig.

Og så det musikalske: et vinglete, skranglete sound med en organist som høres ut til å ha snublet tilfeldig over instrumentet og med barnslig begeistring gjentar til kjedsommelig de to akkordene som om de aldri var spilt før! Som nærmest ved tilfeldighet hadde Modern Lovers nesten like stor påvirkning på punk-attityden og –soundet som Velvet, New York Dolls og Stooges.

I morgen kan du lese den siste delen av Popklikks analyse av indie-musikk, der 16 nye låter presenteres. Artikkelen avsluttes med en epilog der vi prøver å samle trådene.