852AEBE7-1DD7-4240-A07D-A69425849F2ADenne serien presenterer ultra-essensielle gitarplater. Høyst subjektivt, men selvsagt handler det om plater alle elskere av moderne gitarmusikk bør eie.

Min musikksmak begrenser seg til soul, blues, psykedelia, rock ‘n roll, folkrock, country, indierock, “vanlig” rock, new wave, punk, jazz og garasjerock. Gitarstjerner innen death metal, black metal, fusion, thrash, trash, puddelrock, prog og polsk frijazz får derfor ha meg unnskyldt.

Essensielle gitarplater – del 4 – The Smiths: “Hatful of Hollow” (1984)

En gang i 1984 kjøpte jeg min første Smiths-singel, “William, it was Really Nothing”, i en platebutikk i Sandvika. Elvis Costello hadde nevnt to nye band han likte godt i et intervju, Prefab Sprout og The Smiths. Singelen med den briljante baksiden “Please, Please, Please Let Me Get What I Want” var på salg til en tier – jeg slo til. De to låtene starter og avslutter det samtidige samlealbumet “Hatful of Hollow”.

De fleste “lærde” er enige om at “The Queen is Dead” (1986) er det beste Smiths-albumet. Engelske musikkavis-lesere har attpåtil kåret den til en av tidenes beste plater. For meg var The Smiths først og fremst et singel-band, og definitivt et av de beste slike på 1980-tallet. Jeg synes dessuten at debuten “The Smiths” er vel så bra som “The Queen..”. Men noen av singlene, for eksempel den nevnte og “Heaven Knows I’m Miserable Now”, var aldri på noe album – og “How Soon is Now”, av mange regnet som den aller beste Smiths-låta, var en b-side (!).

“Hatful of Hollow” er strengt tatt en samleplate, men en ganske viktig sådan, bestående av en blanding av nettopp flere av de råsterke tidlige singlene (a- og b-sidene) og radiosessions for bl.a BBC-legenden John Peel. Den kom ut allerede i 1984. Peel sa en gang at han ble spesielt glad i The Smiths fordi de virkelig ikke liknet på noen andre band som kom før dem. Det er ikke mange band man kan si det om.

To veldig vanlige rock-elementer er så å si totalt fraværende i The Smiths’ musikk: koringer og gitarsoloer. Så hvorfor er dette da en essensiell gitarplate?

Jo, fordi Johnny Marr er en gitarmagiker med et skingrende alt-i-ett-spill som er helt unikt. Laaange soloer og sånt finner du andre steder. Marr tryller i stedet fram det ene uniket riffet etter det andre: pur pop og nådeløs rock samtidig, solo og rytme på en gang – du trenger knapt to takter for å høre hvem som spiller: introen på “This Charming Man”, den tunge sliden på “How Soon is Now”, det akustiske teppet i “William…”, eller hvordan den melodiske riffingen ligger under på feiende flotte “Still Ill”. Der Morrisseys tekster balanserer hårfint mellom treffsikker briljanse og nær parodisk tristesse, strammer Marrs intelligente og vakre musisering opp og sørger for at det aldri tipper over.

Drøyt 30 år seinere er dette bare klassisk og tidløst – “Hatful….” er en uunnværlig dose gitarmagi og låtskriverkunst, og hvis du ikke har hørt en eneste Smiths-plate, ville jeg begynt med denne eller “Louder Than Bombs”, en annen veldig god (dobbel) samling som omfatter mer av karrieren. Debuten “The Smiths” er gedigen, men mangler en del av de tidlige singlene.