DC9C78EB-FF8B-4E2C-91FE-0647AF515AF8ES er gammel kjærlighet, som strekker seg tilbake til «Tales from Topographic Oceans». Hver morgen og etter avsluttet skoledag, dypdykket jeg i TFTO-universet. Når stua var ledig, og så ofte jeg kunne. Et langt år gikk jeg og ventet på oppfølgeren. Hvor er det jeg IKKE har tegnet YES-logoen? 

Men «Relayer» traff meg aldri på samme måte. Så ble det slutt. Som det alltid ble. Seinere har jeg fulgt med fra sidelinja, og gløttet ut på banen med ujevne mellomrom. Jeg skyldte dem det. Som regel uten å finne noe å engasjere meg i. Men jeg blir alltid trist, når jeg tenker på Chris Squires plutselige bortgang. For et ellevilt kaos av medlemmer, eks-medlemmer, fraksjoner, og en langsom nedsynking i gjørma iført store mengder ufrivillig komikk. Riktignok noen ganger også frivillig, som Rick Wakemans takketale under innlemmelsen i Rock and Roll Hall of Fame. Den var storartet.

Den kreative kraften i gruppa var Jon Anderson. Dessverre fikk jeg ikke sett Anderson/Wakeman utgaven i sommer. Derimot har jeg sett Squire/Howe/White/Downes flere ganger på Sentrum Scene. YES la aldri turen innom Oslo i storhetstida. De behøvde ikke det. 

Men i de seinere årene har det skrantet og lugget økonomisk, instrumentalt og vokalt. Verst var nok konserten med canadiske Benoit David, som usikker Jon Anderson imitator med halsonde. Vokalen var like syrlig som de rødmussede kelnere på Schoushallen i 1978. Etter turneen ble den uheldige sangeren uten opphold avskjediget. Men til min overraskelse bød denne konserten også på noen helt nye låter. Dette materialet låt vesentlig bedre enn de gamle slagerne. Og aller best var «Fly From Here».

«Fly From Here»-albumet kom ut i 2011, og er i stor grad basert på musikk som Geoff Downes og Trevor Horn skrev rundt tida da de ble innlemmet i gruppa. Selv hadde de hatt stor suksess på egen hånd som Buggles, med en av åttitallets mest karakteristiske hitlåter. Etter en kort periode som vokalist i YES, ble Trevor Horn også hovedmannen bak tiårets mest typiske soniske lydeksesser. Han har mye å svare for sånn sett.

Horn produserte selvfølgelig også «Owner Of a Lonely Heart». På et tidspunkt i YES-sagaen, etter at Geoff Downes igjen var kommet med i gruppa, kom ideen om å ferdigstille «Fly From Here» med Horn i produsentstolen. Resultatet ble den beste YES-plata på svært lang tid. Den neste skiva derimot, trekker de ned i gjørma igjen. I karakteristisk og forvirrende YES-tradisjon, bestemmer Chris Squire og lagkamerater seg for å mikse «Fly From Here» en gang til og legge på ny hovedvokal, der Trevor Horn erstatter Benoit Davids opprinnelige sangspor. Dette er «Fly From Here – Returntrip» som kom ut tidligere i år.

Siden Horn var med å skrive låtene, og er en utmerket vokalist, gir det prosjektet en viss mening. Etter å ha blitt smått nysgjerrig, kjøpte jeg skiva direkte fra PledgeMusic. Jeg har sympati for alternative distribusjonskanaler, med inntekter som går tilbake til opphavsmenn og musikere, ikke minst aldrende progrockere, og ikke tilfaller alle andre som verken har hatt noe med skriveprosess eller innspilling å gjøre.

Det er fremdeles en særlig flott plate lydmessig. De har likevel brusjet den opp her og der. I tillegg til tittellåta  er «Life On a Filmset» stilfull og inspirert. Dette er mest Horn og Downes med YES som backingband. Samtidig er det moro å høre Squire og Howe når de trives så godt som her. De to veteranene slipper også til med noen egne låter.

Best av disse er Howes «Hour Of Need» med fantastisk lyd i kassegitarene. Kombinasjonen med synthen bringer tankene tilbake til «The Preacher, the Teacher» fra «Close to The Edge». «Solitaire» er Steve Howe alene hvor han er innom ragtime og klassisk gitarspilling, slik han pleier i disse solospottene. Men plata ville nok blitt enda bedre hvis den i sin helhet var skrevet av Horn og Downes.

Spørsmålet Michelle Pfeiffer stiller det musikalske barpianist brødreparet i «The Fabolous Baker Boys», er som vanlig relevant; «How many more versions of «Feelings» do the world really need?». For det er nok nå. Derfor vil jeg i vennlig omtanke avslutte med delfinenes avskjedsord før de forlot planeten: «Ha det godt, og tusen takk for all fisken!»