Fra Rockefeller i Oslo, 3. desember 2017

Fra Rockefeller i Oslo, 3. desember 2017

Noen ganger kryper man opp, og ut, og bort fra komfortsonen med fare for å avdekke sine mykere sider i all offentlighet. Dette er personlige trekk man ikke ønsker å erkjenne overfor seg selv at faktisk er helt i orden at man innehar.For et par uker siden stakk jeg hue ut og dro på Alison Moyet-konsert.

Under dekke av å være med fruen, en av døtrene våre og en gammel skolekompis dro vi på Rockefeller i Oslo. «Du, her??!» spurte synthfrelste Annstein som stod i køen utenfor.

Så for å være helt presis var jeg altså med fruen, en datter og en jevnaldrende skolekompis på Alison Moyet-konsert i Oslo. Og det var ikke bare bra, det var til tider dritbra!!

Moyet er jo mest kjent fra sin lange solokarriere som i realiteten har vart sammenhengende i nesten 35 år, men hun startet som medlem av Yazoo. Jeg mistet tråden etter 80-tallet, noe jeg tror jeg har til felles med de fleste.

Dette var favorittlåten den gangen, fra albumet «Alf»

Jeg burde ikke ha latt henne seile ut av playlistene. Konserten avdekket nemlig at noe av det mest spennende med Moyet har skjedd de siste fem årene.

I 2013 slapp hun «The Minutes», med en rekke flotte låter. Flere av disse kom til sin rett på Rockefeller hvor hun hadde med to andre musikere. Hun har vendt tilbake til det elektroniske uttrykket fra Yazoo, hvor synthlegenden Vince Clarke (Depeche Mode, Erasure) var partneren. Og du merket at det middelaldrende publikum hele veien forventningsfullt håpet at det ble noen gamle hits fra den tiden da håret stod rett ut – faktisk til alle kanter – og det var lov å vise seg i de mest skrikende farger. Alison-Moyet3

I den lange ventetiden før megahiten «Don’t Go», som var aller siste låt i ekstranumrene, stod imidlertid høydepunktene i kø. Stemmen hennes er kanskje blitt en tanke dypere, men det kler også komposisjonene fra de nyere albumene. I den Grace Jones-aktige «Right As Rain» (fra The Minutes) smøg elektrokompet og stemmen seg sakte, men sikkert inn i de statiske beinstilkene mine og skapte noen rykk i det som en gang i tiden var helt kompetente discolegger.

Men da var vi allerede kommet til den 15. låten. Vi hadde vært gjennom en annen Yazoo-klassiker «Only You» og den ihjelspilte radiolåten «All Cried Out». Men disse falt nesten gjennom i forhold til konserten generelt, hvor de nyeste låtene holdt en skyhøy standard underveis. Allerede andre nummer i settet var singelhiten «When I Was Your Girl». hvor datteren Caitlin er parhest i videoen. Datteren har opptrådt med mor Alison flere ganger.

I «Changeling» (begge sangene fra The Minutes) klinker hun til med et råsterkt refreng i en sang som er nesten for kort (under tre minutter).

I mellomtiden røpte hun for publikum at en av hennes favorittserier er den norske komiserien «Dag», med Atle Antonsen som den sære samlivsterapeuten Dag Refsnes, Serien ble introdusert for det britiske tv-publikumet i 2015.

Av de totalt 19 låtene hun spilte denne magiske kvelden, hvor både min frue og min yngste datter ble forhekset, var det hele fire sanger fra Yazoo-tiden.

Dessverre droppet hun den beste…

Det mest imponerende med Alison Moyet er at hun har en karriere som ikke er på hell, men en stemme og et uttrykk som synes å utvikle seg, til tross for at hun har holdt på siden 1981.

Hun har funnet roen i Brighton. Én låt fra årets album heter «The Rarest Birds», og hun bruker litt tid under konserten til å fortelle hvor viktig det har vært for henne å finne en plass hvor folk ikke er fordomsfulle  («In Brighton, diversity is standard so that a lack of it elsewhere seems unsightly. This song celebrates a place where a person can be who they were meant to be. It celebrates solidarity when it comes to individualism. It holds hands and calls time on silence, stillness, fear. It celebrates beautiful girls born boys. Stronger boys for being born girls. Freedom to identify where best we fit.»)

Så neste gang Alison Moyet svinger innom våre trakter, anbefaler Popklikk å ta turen innom. Dette var en guilty pleasure som viste seg å bli langt mer…Alison-Moyet1

PS!
Det eneste minuset for kvelden var publikumet som var der for å drikke mye, prate enda mer, og ikke følge med på det som foregikk på scenen. Røykerne blir henvist til egne røykerom utendørs, hvorfor ikke gi dem som ikke er interessert i musikken egne skravlerom?? Bedre det enn å ødelegge for dem som kommer for konsertens del. Og det er tross alt 99 prosent.