2F7E369E-0A48-469D-B152-01CD5C4888A9Plateanmeldelse: Doug Tuttle – «Dream Road» (album)

I løpet av de siste månedene har det dukket opp en rekke singler/låter fra Doug Tuttle som har fått meg til å juble høyere enn vanlig. Låter som har fått meg til å vente i intens spenning på Tuttles fjerde soloskive, «Dream Road».

Etter en uke med «Dream Road» i ørene er jeg mektig imponert over hva Tuttle, en artist jeg knapt visste hvem var for noen uker siden, har maktet å trylle fram av musikalske godbiter på et album som takker for seg etter cirka 30 minutter.

Om man ser bort i fra det litt kjedelige og repeterende andresporet, «Twilight», får alle låtene på «Dream Road» meg til å tenke på de fineste adjektivene i boka. «Dream Road» oppleves rett og slett som en aldri så liten maktdemonstrasjon for de av oss som setter pris på melodiøs og drømmende musikk i skjæringspunktet mellom pop, rock og americana. Musikk som sender tankene til soft/powerpop, den amerikanske vestkysten og artister som Tom Petty, Boz Scaggs, Big Star, Eagles, Jeff Lynne, Jonathan Wilson, Dire Straits og Matthew Sweet.

Lydbildet, som flyter avgårde på en varm og solfylt bølgetopp, domineres av Tuttles svært velklingende og delikate gitarsprell (det både jingler og jangler). For selv om lydbildet fylles opp med både mellotron, synth og prikkfri tromming, er «Dream Road» først og fremst et deilig gitaralbum som gynger avgårde mot solnedgangen.

At de fleste av låtene, foruten å være svært melodiøse og lette å like, er både korte og konsise (seks av ti låter tikker inn på under tre minutter), er for meg et stort pluss i en verden der mye vil ha mer ofte blir et slitsomt mantra.

Om du, kjære leser, ikke faller pladask for låter som «I’ll Throw It All Away», «Did You Need Someone», «In This World Alone», «All Alone» og «Fade», skjønner jeg ingenting. Hæ, er det mulig ikke å digge dette, liksom?

Da er det bare å kjøre på, folkens. Dere vil neppe bli skuffet!