Mens vi venter på Popklikks ukentlige spalte, Popkick, der vi anmelder nye plater/låter, har redaksjonen plukket ut fire plater vi mener er blant årets beste så langt. Fire plater du bare må bruke tid på! Og de utvalgte er:

Shame

Shame

Shame: «Songs Of Praise» (utdrag)

Musikalsk plasserer Shame seg i et relativt tradisjonelt landskap. En deilig vegg av gitarer i midten, soloer/riff som skiller seg ut i lydbildet. Steen er erkeklassisk rockevokalist med stor spenn. Trail of Dead er nevnt. Punk-råskap blandet med inspirasjon fra 80-talls postpunk-representanter som som The Fall, The Chameleons, en dose hardcore-punk, som hos danske Iceage, og glimt av det soniske landskapet der vi finner band som Ride, The Jesus & Mary Chain og Sugar/Hüsker Dü. Jeg tror vi snakker klassiker her – i hvert fall et vesentlig bidrag til å revitalisere engelsk rock. Det er veldig lenge siden sist jeg spilte en helt ny rockeplate fire ganger på rad i rask rekkefølge, av ren iver, begeistring, lyst og glede. Anbefalinger kommer ikke sterkere enn dette. (Morten Solli)

Les hele anmeldelsen her.

RBCF

RBCF

Rolling Blackouts Coastal Fever: «Hope Downs» (utdrag)

RBCF er et ekstremt kompetent gitarpop-band som gir oss catchy og smart musikk i en hevdvunnen tradisjon av australsk jangle-pop kjent fra band som The Go-Betweens, The Chills og The Triffids. Det er ikke kopister dette altså, men at de står i denne tradisjonen er ganske åpenbart. RBCF evner å gjøre tradisjonen til sin egen og har et eget uttrykk. Av og til minner det meg kanskje litt om post-punk som The Feelies, litt tidlig REM og det er til og med et lite hint av skotsk twee-pop (type Postcard Records på 80-tallet) inni der et sted. Av nyere band gjør Real Estate også denne sjangeren til sin, men RBCF har mer «edge» og et mer rufsete sound. Det er mer bitemotstand, for å si det på den måten. Og ikke nok med det, i en sjanger der en del plater ofte ikke holder kvaliteten over alle låtene eller blir litt ensformig, så har RBCF tre gitarister som bytter på å synge låtene. Det gir plata en fin dynamikk og ekstra dybde over ti låter og effektive 35 minutter. (Espen D.H.Olsen)

Les hele anmeldelsen her.

Needlepoint

Needlepoint

Needlepoint: «The Diary of Robert Reverie» (utdrag)

Bjørn Klakegg, som skriver musikk og tekster i Needlepoint, har sin bakgrunn primært fra jazz, men er også betatt og inspirert av åpenheten i den første bølgen av progressiv rock, der den brekker i undring mot popens psykedeliske underfundighet. Hele plata har en befriende letthet hvor fascinerende løp og melodier utvikles organisk mellom instrumentene. Dette er progressiv rock, slik jeg liker det; utfordrende, fritt undrende, nytenkende og aldri brautende. Det er en spennende ydmykhet i tekstene, som utgjør en løslig helhet med inspirasjon fra livet på landsbygda. Alt som drar deg ned. Alle båndene vi holder fast ved. «The Diary of Robert Reverie» er et album jeg har gått og ventet på. For Needlepoint byr på seg sjøl, med en søt og frisk åpenhet, i respektfullt forhold til idealene, lekende og alvorlig på en og samme tid. Dette er et av de mest spennende albumene som har blitt gitt ut i Norge på lang tid. (Eivind Sigurd Johansen)

Les hele anmeldelsen her.

Ryland Baxter

Ryland Baxter

Rayland Baxter: «Wide Awake» (utdrag)

Hvorvidt «Wide Awake» er et mesterverk vil framtiden avsløre, men at det er et musikalsk fyrverkeri kan ikke betviles. Et fyrverkeri med klare referanser til artister som The Beatles, The Kinks og Harry Nilsson. Noen ganger tenker jeg også at Baxter kan minne om en litt mer poppete utgave av Father John Misty. Og akkurat som Misty er Rayland kul, kulere, kulest. At enkelte av tekstene til en viss grad kommenterer den politiske virkeligheten vi lever i, er neppe et dårlig tips, men for meg er Baxter først og fremst en utmerket historieforteller. Selv om jeg ikke aner hva tekstene handler om, blir jeg både fascinert og oppriktig nysgjerrig på ordene som triller mot meg. Om du digger musikk der popen møter rocken i et lyskryss i Nashville, kan jeg ikke skjønne annet enn at «Wide Awake» vil bli en musikalsk bestevenn langt inn i evigheten. (Espen A. Amundsen)

Les hele anmeldelsen her.