Edwyn Collins

Edwyn Collins

Hvor ofte hører du egentlig på Luke Haines og Edwyn Collins?

Antageligvis ytterst sjelden. For i mylderet av album som tyter ut i løpet av ett år, har de to nevnte herrene en lei tendens til å forsvinne under radaren når norske medier skal omtale musikk.

I Storbritannia derimot; Haines kommer fra Portsmouth, Collins fra Edinburgh, har begge, etter mange år i musikkmanesjen, oppnådd noe som minner om en hårfin miks av beundring og kultstatus i renommerte musikkblader som Mojo og Uncut.

Den siste uka har jeg lyttet mye på begge gutta, og spesielt mye på Collins’ «Losing Sleep» (2010) og Haines’ «21st Century Man» (2009). Hvorfor det ble akkurat disse, var litt tilfeldig, men du verden for noen supre album.

Luke Haines

Luke Haines

Når jeg hører på Edwyn Collins «Losing Sleep»; mannen er mest kjent som frontfigur i Orange Juice og monsterhiten «A Girl Like You», blir jeg fremdeles først og fremst lettet og en smule rørt. For det skal ikke stikkes under en stol at jeg ble svært bekymret da meldingen om Collins hjerneslag med påfølgende lammelser tikket inn i løpet av ’05.

Men Collins er en skikkelig tøffing. Mot alle odds bekjempet han lammelser i kroppen og tok tilbake språket som i en periode stort sett bestod av «yes» og «no».

At «Losing Sleep» er hakket vassere enn hans forrige plate, «Home Again», som var så godt som ferdig før hjerneslaget, forteller det meste om Collins viljestyrke, fokus og talent.

Losing Sleep

Losing Sleep

At han den gang ennå ikke var kapabel til å spille gitar; Collins er en glimrende gitarist, veies opp av en gjesteliste bestående av Collins-diggere som Johnny Marr (The Smiths), Alex Kapranos (Franz Ferdinand), Ryan Jarman (The Cribs), Roddy Frame (Aztec Camera), Romeo Stodart (The Magic Numbers), gjengen i The Drums og Paul Cook (Sex Pistols).

Låtene på «Losing Sleep» er på en og samme tid både direkte og sjelfulle. Ifølge Kapranos var Collins’ mantra: «Don’t bore us, get to the chorus». Et mantra som forløses i låter som «Do It Again», «Humble», «Come Tomorrow, Come Today», «I Still Believe In You», «Over The Hill» og «It Dawnes On Me». At jeg ganske ofte tenker på Ray Davies føles litt mer enn ålright.

Når de gamle Postcard-kompisene Collins og Frame slår seg sammen på nydelige «All My Days», er det umulig ikke å bli nostalgisk og en anelse rørt.

21 st century man

21 st century man

Da «21st Century Man» landet i 2009 var det Luke Haines 15 album på 16 år. Det hele begynte med fire The Auteurs-skiver, bandet som Melody Maker i ’92 forventet skulle «redde rocken». Noe de aldri maktet, selv om debutalbumet «New Wave» var en svært lovende start. Etter The Auteurs har Haines, foruten er rekke soloalbum, også vært pådriver for band som Red Box Recorder og Baader Meinhof.

Haines store styrke er at han ofte har fremstått som et sunt alternativ til den mer konvensjonelle rocken/popen. Noe som også er tilfellet med «21st Century Man», som foruten å være både tilgjengelig og melodiøs, inneholder et par utradisjonelle finter jeg setter stor pris på. «Suburban Mourning» åpner for eksempel på følgende vis: «It’s the same old story we’ve all heard before/About the satanist who moved next door.»

At tekstene, der det absurde sprader side om side med satiriske og humoristiske betraktninger, får meg til å tenke på Jarvis Cocker, er definitivt et kvalitetstegn. Bare tanken på et framtidig samarbeid mellom herrene Haines og Cocker får meg til å skjelve av glede.

Jeg er hellig overbevist om at låter som «Love Letter From London», «Klaus Kinski», «English Southern Man», «Suburban Mourning» og tittellåta, hadde fått plass på samlingen «Luke Haines Is Dead» om den hadde blitt sluppet noen år senere.

For med «21st Century Man» har mannen, som var tiltenkt å erobre universet i ’92, levert en av sine største bragder til dags dato.