301E0AAE-822A-4DC5-864C-EC0E83CD48A2Etter en musikalsk oppvåkningsperiode der Leo Sayer, 10CC, Supertramp, Slade, Cat Stevens og T.Rex spilte hovedrollene, klatret etter hvert karer som Elvis Costello, Graham Parker, Johnny Rotten og Joe Strummer opp på Popklikk-redaksjonens musikalske hovedscene.

Men i bakgrunnen lusket til en hver tid Nick Lowe. Det være seg som låtskriver eller produsent. Ikke bare var han plateselskapet Stiff sin husprodusent, han lagde låter som slo minst like hardt som Stiffs logo, «If it ain’t Stiff, it ain’t worth a Fuck».

Omringet av punk og new-wave lagde Nick Lowe det han selv definerte som Pure pop for now people. En perfekt beskrivelse på låter som «So It Goes», «I Love The Sound Of Breaking Glass», «Heart Of The City» og «Cruel to Be Kind». Låter som nesten skinner sterkere i dag enn den gang da. At han produserte en haug av skivene til Graham Parker & The Rumor og Elvis Costello & The Attractions må selvfølgelig også nevnes.

Men hvor skal man begynne for å bli bedre kjent med denne fantastiske fyren?

Popklikk foreslår «Quiet Please … The New Best Of Nick Lowe», en suveren samleplate som for evig og alltid dokumenterer at Nick Lowe behersker de fleste musikksjangre. Rock, pop, jazz, country, soul – you name it.

38B6C605-0F5E-40D2-B4D2-DA5C2C1367F6

 

At flere av soloplatene hans er mildt sagt ujevne, betyr lite all den tid Gregg Geller, mannen bak utvalget, har plukket ut alle essene fra den nicklowske kortstokken.

Geller har heller ikke glemt jokere som «Endless Sleep»,«You Make Me», «Mess Around With Love», «Wish You Were Here» (med Paul Carrack), «What’s Shakin’ On The Hill», «Wishing Well» og «L.A.F.S». Sistnevnte fikk Popklikk til å slå hjul med ti fingre i nesa da den dundret mot oss for første gang på svært mange år.

Det er nesten litt mystisk at ikke flere har plukket opp Lowes låter. Når det er sagt: Tom Petty, Johnny Cash, Rod Stewart og Elvis Costello er ikke akkurat for smågutter å regne.

Curtis Stigers versjon av «(What’s So Funny Bout) Peace, Love and Understanding» på soundtracket til «The Bodyguard», sikret for øvrig Lowe en hyggelig slump penger.

«Quiet Please …» inneholder så mange fantastiske låter at det er fristende å ramse opp hele bønsjen. Likevel konkluderer vi med at Nick Lowe bare blir bedre og bedre og at hans fire siste album, «Dig My Mood», «The Convincer», «At My Age» og «The Old Magic», er fylt med så mange utenomjordiske låter at du ikke tror det før du hører dem (neida, vi har ikke glemt juleskiva hans). Den 17. mai i år slapp Lowe en EP bestående av fire herlig låter, noe Popklikk ganske sikkert kommer tilbake til.

Savner Popklikk noen sanger? Ikke så mange, faktisk, selv om vi gjerne skulle hatt med et par låter fra «The Old Magic (som ikke var utgitt da «Quit Please…» ble sluppet), «Switchboard Susan» og et par ekstra Brinsley Schwarz-låter.

Men skitt au. Stort bedre enn dette blir det uansett ikke.