5D37496B-5211-428D-A192-681D656D2EA8Plateanmeldelse (retro): Shack – «The Corner Of Miles And Gil» (2006)

Hæ, ikke hørt om Shack? Vel, det er i så fall synd, for Shack er et fantastisk band. Med begge bena godt plantet i 60-tallet, har gutta fra Liverpool gang på gang imponert musikkskribenter verden over. Nevner du «Waterpistol» (1992) eller «HMS Fable» (1999) for en britisk musiker, vil han ganske sikkert nikke anerkjennende.

Men på tross av flere svært gode album har salgsuksessen uteblitt. Michael Head, bandets overhode, som tidlig på 90-tallet var frontfigur i bandet The Pale Fountains, fortjener å være mer enn en fotnote i musikkhistorien. En oppfatning Oasis’ Noel Gallagher deler i og med at han bestemte seg for å gi ut «The Corner Of Miles And Gil» på sitt eget plateselskap Sour Mash i 2006. Bandets siste album så langt. Til musikkbladet Uncut uttaler han følgende: «…I find it a very uncomfortable world to live in when Shack aren’t putting out records». Som om jeg skulle sagt det selv, Noel.

Shacks musikk er godt forankret i 60-tallet. Både når det gjelder arrangementer og strukturen i låtene. Psykedeliske innsalg går hånd i hånd med mer tradisjonell pop. Deilige kassegitarer avløses av elektriske gitarer som sender tankene til band som The Byrds og Love. Men som ekte Liverpool-gutter er Shack naturlig nok født med Beatles på beina.

Av og til dukker Nick Drake opp sammen med en ung Van Morrison. Og en dose The Kinks, selvfølgelig. Ray Davies ligger liksom i genene når man er britisk. Arrangementene med blåsere og strykere er helt fantastiske. Noe produsent Yorkie skal ha mye av æren for. Orker du å investerer litt tid i dette arrangementsmessige mesterverket vil du raskt oppdage at du alltid har lengtet etter Shack. Og at de har lengtet etter deg.

De fem første låtene på «The Corner Of Miles And Gil» er suverene. Den melodiøse åpningslåta «Tie Me Down», settes i gang med nydelige blåsere og lettbente akustiske gitarer. Det er noe lettbent over teksten også. Noe ekstatisk og hemningsløst.

Om det meste stemmer på «Tie Me Down», stemmer alt på tredjesporet «Cup Of Tea». Refrenget og de utsøkte koringene er uimotståelig, og teksten handler nok en gang om noe svimlende og uimotståelig. En klassisk Shack-låt.

«Shelley Brown» er mye, takket være et aldeles praktfullt arrangement, en sann nytelse. Akustiske gitarer, strykere og en og annen blåser danser i sakte takt rundt i et luftig og delikat lydbilde som frigjør plass til de små og finurlige detaljene som utgjør essensen i låta. Det er nesten så jeg må gråte en skvett. Overgangen fra stillferdige «Shelley Brown» til energiske «Black & White» er nesten brutal. Sprudlende elektriske gitarer kombinert med fengende rytmer og heftig blås og strykere bygger seg opp til en tornado av en avslutning. Og det funker så det suser.

Siste del av albumet varierer noe i kvalitet, men «Seven Miles Away» og avsluttvingslåta «Closer» styrker mitt ønske om å flytte til hjørnet av Miles and Gil. «Seven Miles Away» er faktisk flere låter i en. Den begynner rolig med blåsere, strykere og behagelig vokal, tar så noen små svippturer innom et jazza landskap før det hele avsluttes av en kaskade av akustiske gitarriff og energiske strykere. «Closer» derimot er en sorgmunter låt som tusler rundt i strandkanten og gjør livet behagelig.

Kongen av Mod, Paul Weller, hoppet nok litt i stolen etter å ha hørt «The Corner Of Miles And Gil». For Shack, med brødrene Head i spissen, legger lista usedvanlig høyt. Med tanke på at det ikke finnes rettferdighet i verden er sjansen for at Shack forblir en fotnote i musikkhistorien uendelig stor. Men at de er en av Storbritannias beste band hersker det ingen tvil om. Og med tanke på «The Corner Of Miles And Gil» er et av deres beste album, bør du skaffe deg denne juvelen snarest mulig.