Foto: Anders Thon Nilsen

Jeg svingte en tur innom Indre Østfold sist helg (Indre Enfold blant venner) og fikk kjøre den grønne Mustangen til en kompis. Den var knallbra, og jeg er sikker på at flere av mine andre kompiser er grønne av misunnelse, spesielt fordi den ser ut som en Matchbox-bil i full størrelse.

Jeg er egentlig ganske splittet når det gjelder biler. På den ene siden er jeg Frankofil-Citroen-Frelst (FCF), med syv modeller på samvittigheten (CX, to ganger BX, Berlingo, C3 og to ganger C4 Picasso).

På motsatt side av Atlanteren har jeg også hatt solid sans for de duvende amerikanske flakene etter å ha eid et par (Ford LTD, Cadillac og Pontiac Bonneville) for drøyt 20 år siden.

Østfold, og spesielt områdene inn mot svenskegrensen, blir ofte sett på som de mest harry stedene i Norge. Ifølge myten er bilene og dialekten brede, meningene smale og de kjøttfylte, solbrente nakkene i klart flertall i et område hvor bønder og ‘rednecks’ herjer.

Dette er selvsagt det reneste sprøyt! Bildet er langt mer nyansert, og østfoldinger akkurat som deg og meg. I hvert fall nesten. Og slettes ikke mye mer harry! (Det kan jeg si, som til alt overmål blir kalt Harry av kona:-).

Men er du tilfeldigvis født prins kan du være så Harry du bare vil – så lenge du er født i England, og ikke i Østfold eller Trøndelag. Ingenting er som en kongelig skandale å meske seg med til frokost, mellom munnfuller av egg og bacon. Prince Harry har lagt så mange egg i sitt unge liv at det faktisk er litt problematisk å holde rede på alle.

Men det som virkelig er det store spørsmålet her i livet, er om du kan være forfatter, hete Harry og bli tatt seriøst? Tre ting samtidig, Kinderegg-style. Morten Harry Olsen er et bevis på at det er mulig. Han er slett ingen blanding av Dynamitt-Harry og Egon Olsen, men tvertimot en seriøs forfatter som har mottatt flere utmerkelser gjennom den 27 år lange litterære produksjonen.

Spesielt i 2004 gjorde han noe genialt. Han satt sammen et soundtrack til sin egen roman «Størst av alt», med hjelp fra Universal Music. Det er et bokverk som tar for seg universelle temaer som tro, håp og kjærlighet.

Det er også en samling musikk som fronter det mest overflatiske rocken har kommet opp med, nemlig glamrock. Den tidsepoken fostret de suverent mest harry klærne som mennesker historisk sett noen gang har våget å ikle seg.

Glamrock dreide seg om sprakende kostymer og glamour. Det var tung øyesminke, plattåsko, slangeskinnsdresser, paljetter og glitter. Klesstilen var mildt sagt oppsiktsvekkende og opptredenene outrerte. Det var ikke nødvendigvis musikken som stod i sentrum, men artistenes provoserende image og seksualitet.

Noen av de mest kjente glamrockerne på første halvdel av 70-tallet var David Bowie, Lou Reed, Gary Glitter, Slade, Sweet, Roxy Music, New York Dolls og T. Rex.

Brian Eno anno 1972 (hentet fra Roxy Musics «Remake Model»)

Olsen skriver i sitt soundtrack at glam var en kraftig reaksjon på sekstitallets «nedstrippede olabukse-sceneshow. Glam handlet om å iscenesette seg selv, om rollespill og å gjennomføre en glimrende regi av egoet.

Musikalsk rappet glam hemningsløst fra alle kanter. Etter kun noen år var æraen over og ble erstattet av punk.

Helt uten glamour ble ikke tiden etter 1976 heller. Queen og Kiss bar den teatralske fanen videre, ikke minst kostymemessig.

Abba, Spandau Ballet, Duran Duran og bandene som red på synthbølgen, skjønte at image var avgjørende.

Og Morten Harry Olsen mener at glam lever den dag i dag, gjennom filmer som «Pulp Fiction» og artister som Marilyn Manson.

Her krever Morten Harry å bli tatt på alvor. Vi i Popklikk synes alle burde ta ham på seriøst. Rett og slett fordi han fortjener det!

Her er T-Rex med «Bang a Gong (Get It On)»: