4E64475F-4926-43CB-A137-D4A2F7A81401Friske akkordskifter, du liksom – Glem det, her er 12 fantastiske låter med én akkord

Noe av det mer interessante med Keith Richards’ vanvittige selvbiografi “Life” er hans utlegninger om dronemusikk – letingen etter “urmusikken”. For ham er dette noe av fascinasjonen med blues – begrensningene i form som et frigjørende element i musikken.

Nettopp den klassiske bluesen byr på mange eksempler på låter uten akkordskifter, der hypnotiske elementer i groovet, rytmen, spillingen og fremfor alt vokalen gjør at du aldri egentlig reflekterer over at “hei, de skifter jo aldri grep!”

Jeg har tatt med fire eksempler fra denne sjangeren her – første den altfor ukjente perlen med Billy Boy Arnold, “Wish You Would”, som med sitt fantastiske munnspill og heftige moderne storby-groove, pussig nok ikke er mer covret. Bo Diddleys posisjon som kongen av jungelbeaten, og forbilde for alskens garasjegitarister som kom senere, får knapt et bedre uttrykk enn på “Hey, Bo Diddley”, en av hans mange uforbeholdent selvskrytende klassikere.

Slim Harpos “Shake Your Hips” er nok kjente for mange fra Stones-klassikeren “Exile on Main St.”. Her er originalen, og den er selvsagt enda litt stiligere og mer sexy enn den kjente coveren – Stones covret en rekke Harpo-låter og brakte velfortjente royalties til hedersmannen.

Som for å trekke linjene til et mer moderne sound, plasserer jeg Suicides “Ghost Rider” rett etter Harpo. En angstbitersk synthbasert manisk vri på garasjeblues i en neonbelyst setting. Tilbake på slutten av 50-tallet finner vi den største vokalisten av dem alle i denne sjangeren, Howlin’ Wolf og hans totalt suggerende versjon av “Wang Dang Doodle”.

3D789911-A35F-4A5A-B692-5ED306592109

Derfra til krautrock og Neu! kan synes langt, men de tyske pionerenes soniske utforsking på starten av 1970-tallet var både fascinerende og iørefallende – selv om det må innrømmes at for denne skribent tok det noen tiår før nysgjerrigheten fant tid og rom til å høre Neu! “HalloGallo” er en sånn krautrock-typisk utforsking av hva som kan skje når du tar en løst basert melodi og durer på med soniske eksperimenter i 10 minutter.

Som en liten pause før selve Faust-eposet som ga krautrock sitt navn kjører vi Beatles-klassikeren “Tomorrow Never Knows”, som er så kjent at det knapt er verdt bryet å nevne alt det rare som foregår der i løpet av tre av rockens mest fantastiske minutter. Bare vit at de derre måkeskrikene ikke er måker, men Pauls latter på høy hastighet.

Har du holdt ut de 11:47 det tar å høre gjennom hele “Krautrock”, kommer belønningen i form av protopunk-klassikeren “Roadrunner”, der en hyper og ung Jonathan Richman bæljer ut sine Velvet-inspirasjon og noen fraser om radio og Massachusets akkompagnert av en av de stiligste orgelprestasjonene i all rock. Inspirasjonen kom kanskje fra Velvets støy-epos “Sister Ray”, som omtrent får “European Son” til å høres ut som Prøysen i forhold. Spinnvilt, ingen tvil om det.

Siste låt på én akkord er Talking Heads’ kanskje aller fineste øyeblikk, “The Great Curve” fra mesterlige “Remain in Light”, der afrobeat-inspirasjonen fra Fela Kuti i sin sammemeltning med Adrian Belews gitarspill og Byrnes dadaistiske tekster kanskje får sitt aller kuleste uttrykk. De ulike korstemmene alene er verdt all din oppmerksomhet.

Én akkord altså er altså alt du trenger – det er herved behørig dokumentert.

Her kan du høre spillelista (Spotify) med alle låtene