«Oslo- I’m gonna blame everything on the full moon tonight- hahahahaha what a night!!!! We had fun though huh? So much fun. F*#%in hell»

Ååå, det var deilig med lørdagens kraftkaramell fra Pink! Aldri har jeg vært så nær nakkesleng på en konsert. Pink var helt ustyrlig der hun suste avgårde mellom tak og vegger på Telenor Arena.

«So What?», spør du kanskje. Og selvsagt er det revnende likegyldig hvilke kroppskavanker jeg risikerte. Noe må man jo ofre!

Det var tross alt et av de heftigste burlesqueshowene/popshowene/sirkusene/tivoliforestillingene i musikkbransjen som hadde entret hovedstaden. Jeg hadde blitt «lurt» av mine døtre til å kjøpe billetter og visste at mannefaktoren kom til å bli faretruende lav.

Men det hindret meg ikke i å være nysgjerrig på en av de modigste kvinnelige popartistene som herjer hitlistene hver gang hun slipper et album (seks stykker hittil).

Fra seremonimesteren (Mr. MC/Emcee Jimmy) introduserte Pink som publikumsdeltaker i et gameshow, til en kvinnelig fan kom styrtende over scenegulvet – fra hun glemte teksten i «The Great Escape», til Jimmy brølte «Hell Yeah!», og hun avsluttet over hodene til publikum i en gulldrakt.

Pink har pusten og selvironien intakt. Og da er alt i orden. Til og med at hun droppet den ultimate partylåten «Get the Party Started» på en lørdag kveld gjør ingenting.

Fest blir det uansett!

Hvilke andre artister oppfordrer publikum til å finne frem klovnen i seg selv ved å dedikere en sang («Leave Me Alone, I’m Lonely») til de dårligste danserne i salen? Helt blottet for troverdighet illustrerer hun selv hvor god hun er, ved å danse en imponerende bra ‘dårligdans’, mens et «dork-o-meter» flasher opp på videoskjermene rundt henne.

Hun spiller på seksualitet – sjarm – selvsikkerhet, de fleste rette s-ene i ordboka.

Så kjemper hun også en knallhard kamp med Madonna, Lady Gaga, Gwen Stefani, Beyonce (spilte samme sted tre dager etter), Rihanna og alle de andre for å innta tronen som den fremste popdronningen i universet.

På «The Truth About Love»-turneen etablerer hun sin egen standard for hvordan popunderholdning skal fungere. Pink er egenrådig, som Madonna var det en gang i tiden, og kjører sine konsepter fullt ut. Det er ikke så farlig om ikke alt er ‘F*#% Perfect’.

Døtrene mine elsker det (selv om jeg sikkert burde vært bekymret for pornofiseringen, strippestengene, banningen og de mannlige, muskuløse danserne). Og jeg er ikke så rent lite fascinert av den rosa damen selv heller.