Panther

Panther

Da jeg for cirka en uke siden ruslet til jobben, rotet jeg meg inn i et skogsområde. Etter å ha virret rundt i noen minutter åpenbarte det seg en elv foran meg.

Det var et vakkert syn. Omgitt av grønne, langhalsede trær og ville blomster, strøk vannet forbi på lette ben. Der stod jeg, midt i livet, omgitt av stillhet og lettrørte tanker. Først da en panter strøk forbi, fylte virkeligheten tilværelsen.

Hva hadde skjedd?

Livet er noe rare greier. Det holder ikke å dø, først må vi leve. Og det var nettopp det som hadde skjedd. Jeg hadde tatt innover meg noe som vekket drømmene i meg.

Noe som skjer ofte i mitt univers. Som regel vekket til livet av musikken magiske evne til å trykke inn pedalen og la det stå til. Denne gangen var det Heyerdahl, et norsk band som suser av gårde over vannflaten, som hadde satt meg i stand til å bevege det ubevegelige og mane fram en ro som egentlig ikke finnes.

Visvas og tullball, tenker du sikkert. Og du har helt rett. Jeg så aldri den panteren. Men jeg hørte den.

Noe jeg er glad for.

Heyerdahls andre album, ”A Su Can Panther”, gir livet et spark i ræva. Et forsiktig spark som får deg til å sveve noen centimeter over bakken.  Godt hjulpet av abstrakte hull og relative tidsrammer, fyller albumet, som all god musikk, tilværelsen med mening. Det atmosfæriske lydbildet svever, eller kanskje bedre, flyter av gårde uten stopp. Det føles som om låtene bor inni hverandre, at helhet og del glir over i hverandre. Det låter fett, det låter wunderbar.

Etter noen runder med ”A Su Can Panther” går tankene til band som The National, Phoenix, a-ha og Crowded House. Fire band med både framdrift, god flyteevne og opptil flere kasser med utsøkte låter.

Om jeg har skrevet meg bort? Absolutt, men det forandrer ikke på det faktum at Heyerdahl har laget en vakker og lett triumferende plate som får meg til å leve. Før jeg skal dø.