Joel

Joel

Jøje meg. Bergtatt igjen. Hva skjer a? Lar jeg meg for lett begeistre?

Selvfølgelig gjør jeg det. Det skulle bare mangle. De finnes nok av surpomper som bruker livet til å skrive om ting de ikke liker. Det gidder jeg ikke lenger (om det ikke er tvingende nødvendig). Jeg bruker heller solstrålene som lianer, som fetter Anton sikkert ville ha sagt.

Forrige uke var det Daniel Kvammen som vippet meg av pinnen. Uka før det var det Tommy Tokyo. Og akkurat nå er det svenske Joel Alme som drar sjela ut av meg.

Om du ikke har hørt om sistnevnte, er det ikke så rart. Det er så mange som sloss om oppmerksomheten i dagens musikalske landskap, at redaksjonene rundt om i landet stort sett bare skriver om ”klikkbare” eller «hippe» artister. Og da blir det opp til andre å gjøre jobben deres.

Joel Almes første svenskspråklige plate, ”Flytligan”, er forbasket bra. Han lager pop’n’soul som treffer lytteren rett i hjertet. Tekstene hans, som handler om ungdomstiden og livet generelt, er svært gode.

Blir jeg rørt? Ja. Blir jeg glad? Ja. Begynner jeg å grine når jeg hører låtene»Våran sort» og ”Aldri bra på livet”. Hver jævla gang! Kan Joel gå på vannet? Vet ikke. Begynner jeg å tenke på Thåströms «Skebokvarnsv. 209″? Absolutt og definitivt!

”Flytligan” svever rundt i et lydbilde som sender tankene til The Velvet Underground, tidlig Bee Gees, Jonathan Richman, Ted Gärdestad og Håkan Hellström. Tidvis er lytteren omringet av lettbente strykere og melodilinjer hentet fra en hylle de knapt visste fantes.

Finnes det dårlige låter på ”Flytligan”? Selvfølgelig ikke. Joel Alme er en prins og bør løftes fram i lystet slik at alle kan se og høre ham.