180B8706-392E-43B5-90BE-6DF32BC06427Plateanmeldelse: Otis Gibbs – «Hoosier National» (album, 2020)

Otis Gibbs er historieforteller i toppklasse. Denne gangen holder låtene samme nivå som historiene, og da er det bare å ta frem det helt store gliset. Og rett skal være rett: Det var i musikkbloggen «Dust Of Daylighet» jeg hørte om ham først.

I 2014 ga Otis Gibbs ut folkalbumet med den betegnende tittelen «Souvenirs Of A Misspent Youth», ei plate som sakte og sikkert vokste på meg, og der kjempelåter som «Ghosts Of Our Fathers» og «Gun In My Hand» sendte den helt opp mot toppen blant mine favorittplater det året. I forbindelse med årets album har jeg også plukket frem andre plater fra diskografien hans igjen, og albumet «Joe Hill’s Ashes» (2010) er kanskje like bra.

I 2017 opplevde jeg Otis Gibbs i levende live to ganger. Den ene gangen på en legendarisk hagekonsert på Skarnes. Han hadde med seg albumet «Mount Renraw» i bagasjen. Han kunne fortelle at albumet ble spilt inn på hans 50-årsdag, delvis for å unngå en feiring der vennene ble fullere og fullere og han mer og mer misstilpass. I det hele tatt husker jeg at historiene som ble pratet frem den kvelden, kanskje imponerte like mye som sangene som ble sunget, enten de handlet om hans tidligere liv som treplanter, eller fra hans turer rundt i verden. Og så har han en så utrolig snill stemme, selv når han gjentatt ganger oppfordret til ikke å ta bilder eller videoer, men konsentrere seg om konserten. Han sier han på mange måter tilhører en annen tid, og med sitt lange skjegg ser han slik ut også.

Selve plata «Mount Renraw» har flere sterke låter, men lider i lengden av at det på enkelte av de mer anonyme låtene blir litt stusselig med kun gitar og ei fele av og til. Han signerte plata med et «Thanks for giving a damn», noe som også er navnet på hans imponerende podkast, en podkast der han intervjuer og/eller forteller om helter som Guy Clark, Townes Van Zandt, Justin Townes Earle, John Prine og mange flere. Jeg har ikke hørt så mye på podkasten som jeg burde, men nøler ikke med å anbefale den.

Om «Mount Renraw» ble litt stillegående og, ja, kanskje ørlite kjedelig fra tid til annen, har pipa nå fått en annen lyd. Den akustiske gitaren er nemlig byttet ut med en elektrisk «Les Paul», og hadde jeg ikke visst at omtrent alt kan dyttes inn i americana-båsen nå for tiden, ville jeg betegnet dette albumet som rock. En stilart som kler Otis’ flotte, og særpregede stemme som hånd i hanske. Trommene er smakfulle, ikke noe «klask, klask» kan Otis fortelle. Han ønsket også å lage en gitarplate uten gitarsoloer. Thomm Jutz og Otis Gibbs spiller elektrisk gitar, Mark Fain spiller bass, Lynn Williams trommer og Jen Gunderman orgel og piano. Klassisk rockbesetning med andre ord.

Selve tittelen «Hoosier National», spiller på at han igjen bor i Indiana, der innbyggerne kalles «hoosiers». Otis Gibbs sier om seg selv at han kan sammenliknes med han som er soldat under krigen, strander på en øde øy, blir plukket opp 20 år etter, og fortsetter å kjempe den krigen som er tapt. Han driver ufortrødent videre med musikken han liker, selv om slaget for lengst er tapt. Og da er veien kort til første låt på plata, flotte, «One Foot Problem». Hvordan overleves det når de økonomiske forholdene endrer seg, og hjørnesteinsbedriften går under? Religion og sprit? «Five inch solutions to nine foot problems.»

Neste låt, «Panhead», er ikke dårligere, snarere tvert imot. «When he shut it off, I remember asking why was it leaking oil / He said son that’s how you know it’s a Harley / ‘Cause it marks its territory». Låten forteller den sanne historien om den lite bemidlede faren til Otis som bygde seg en motorsykkel som ble stjålet. Faren fikk tilbake sykkelen, Otis vet ikke hvordan, men presenterer en fascinerende hypotese til slutt i låten.

Plata er spekket med gode låter. Og gode historier. Jeg fascineres av «Mid Century Modern», skal ikke røpe for mye av den historien. Like bra er «Lord Open Road» som bygger seg gradvis opp fra forsiktig orgel og gitaranslag til en råere låt drevet frem av taktfaste trommer. Låten tar utgangspunkt i drapet i 1981 på landstrykeren James H. Langford med kallenavnet Lord Open Road. En historie fortalt til Otis av en annen landstryker, kalt Steam Train, rundt et bål for tretti år siden.

Levningene til Lord Open Road ble etterlatt langt borte fra der han hadde tilhørighet. Steam Train sørget for at levningene kom hjem. Steam Train selv hadde en interessant historie som hjemløs og alkoholiker før han fikk livet sitt på rett kjøl. En svært begavet mann, ifølge Otis. Steam Train, eller Maurice W. Graham som var hans egentlige navn, døde 89 år gammel i 2006. Det er bare å google disse personlighetene – det har jeg gjort!

«Fountain Square Stare» er en fengende låt og en fengende historie om ulovlige konserter for mindreårige i forlatte fabrikklokaler i Indianapolis. Selv ville ikke Otis være han 23-åringen som hang sammen med langt yngre og til dels sterkt rusa ungdommer, så han holdt seg på utsiden, opptatt av musikken, forteller han i en egen podkast.

Like fengende er «Bill Traylor» om arbeideren på bomullsåkeren som mistet helsa og ble maler i en alder av 85 år på gata i Montgomery. Han malte det han så, rett fra hjertet, ble berømt etter sin død, og bildene stilles ut over hele verden. Han lever videre, også med hjelp av historier som dette; jeg hadde ikke hørt om ham før.

Det har allerede gått to-tre måneder siden dette albumet ble sluppet. I likhet med klassikeren «Souvenirs Of A Misspent Youth» trengte det litt tid. Jeg har nå bestilt plata helt fra USA, der jeg vet at enten Otis selv eller hans samboer og den særdeles flinke plateartisten, Amy Lashley, har pakket og sendt den av gårde? Otis Gibbs har ingen ambisjoner om å lage en perfekt plate, sier han, men en plate å være stolt over. Han kan være stolt av «Hoosier National».

Foto: Todd Fox (otisgibbs.com)

Hør plata her