Skal du kun høre èn låt i dag. La det bli «I don’t know».
Få ting gjør Popklikk mer oppglødd enn nye norske stemmer. Og Redaktøsen har en spesiell softspot i hjertet for flinke piker. Som burde vært et hedersbegrep, spør du meg. Særlig flinke piker som lager så innigranskauen fine melodier som nykommeren Tina Refsnes. Jeg måtte selvsagt slå av en prat.
– Hvordan vil du beskrive musikken din til noen som ikke har hørt den før?
En blanding av engelsk new-folk og klassisk americana.
– Hva er viktig for deg å formidle med låtene dine?
Jeg har alltid vært svak for låter hvor teksten er en viktig del, noe som er en sterk tradisjon i sjangeren jeg driver med. Når jeg skriver selv er tekstene det jeg jobber lengst med, og jeg prøver å fortelle en historie i hver låt jeg lager. Ofte blir det slik som låtskriver at man skriver best om det man kan noe om og opplever selv, men så prøver jeg likevel å velge tema som jeg tror flere kan kjenne seg igjen i. Noen av låtene på dette albumet handler f.eks. en del om å slite med for høye ambisjoner. Et uviktig emne når man stiller det opp mot «ordentlige» problemer, men som på et eller annet vis likevel har blitt et tema som jeg har merka meg at går en del igjen blant min generasjon for tida.
– Hvordan jobber du fram låter og når og hvordan dukker de opp?
Idéer kan i grunn dukke opp når som helst. Når jeg er ute og går f.eks. Og da prøver jeg å spille de inn på telefonen min med en gang slik at jeg ikke glemmer de. Fått noen rare blikk av og til fra forbipasserende på gata for å si det sånn. Hehe. Deretter kan det ta helt skammelig lang tid før jeg klarer å gjøre låta ferdig, men jeg har etterhvert lært meg å bare ta det i mitt tempo og ikke stresse med å produsere fort nok. Melodi kommer ofte lett til meg, mens tekst må jeg jobbe en del med.
– Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Det var mye forskjellig! Synes å huske at jeg var ganske gammel før jeg oppdaga hva jeg egentlig likte. Sånn på slutten av barneskolen og inn i ungdomsskolen var det utelukkende Hanson-brødrene. Stakkars mor og far. Huff. Og så forbedra det seg med mye Coldplay, Magnet og Counting Crows.
– Hvilke plater hører du mest på akkurat nå?
Rayland Baxter – Imaginary Man, The Weather Station – Loyalty og Morten Myklebust – The Sparks Flew Up
– Hvem er ditt musikalske forbilde og hvorfor?
Mange å ta av. Jeg kan gå for Laura Marling akkurat i dag. Det virker som hun gjør akkurat det hun har lyst til. Hun skriver fantastiske låter, driter i å snakke til publikum på konserter med mindre hun har noe å si, og er en svært habil både gitarist og vokalist som velger å fremføre ting stygg-fint eller vakkert alt ettersom hva som passer.
– Plukk ut tre album som har betydd mye for deg.
Man kan le, men Hanson sin Middle of Nowhere var helt faktisk en viktig del av livet mitt en periode. Coldplay med Parachutes har jeg hørt i hjel gjennom hele ungdomsskolen (før de ble så smooth). Av nyere ting må jeg si Bahamas sitt Barchords. Det var albumet jeg hørte som gjorde at jeg fant produsenten jeg ville jobbe med på dette albumet.
– Hvilke tre bøker har betydd mest for deg?
Den er vrien. Jeg tror ikke jeg har sånne game-changing bøker på samme måte som med musikk. Noen jeg likte kjempegodt er Just Kids av Patti Smith som er helt utrolig interessant, pluss at hun skriver veldig vakkert. The Art of Fielding av Chad Harbach er også fin. Og We Are All Completely Beside Ourselves av Karen Joy Fowler. Den tar for seg på en veldig klok måte hvordan vi ofte behandler dyr forferdelig dårlig.
– Hvordan vil du gå fram for å erobre musikkelskere landet over med musikken din?
Da må jeg ta med bandet ut på tur og spille live. Håper vi får gjort det mye fremover!
