7470B71A-5444-41C6-8D52-9FA37146B1F8Plateanmeldelse: Valerie June: «The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers» (album, 2021)

For meg er dette et nytt bekjentskap, men Valerie June debuterte allerede i 2006, og dette er hennes femte ordinære album. Det forrige var produsert av allestedsnærværende Dan Auerbach, og fanskaren inkluderer Bob Dylan, ifølge magasinet Uncut. June kommer fra Memphis, Tennessee, og returnerte til soulmusikkens og rockens arnested for dette albumet, som er co-produsert med Jack Splash (Kendrick Lamar. bl.a). Hvilken plate det er blitt!

Med sin særegne og langt fra toneperfekte stemme triller Valerie June ut den ene potensielle klassikeren etter den andre i en parademarsj av tidløs americana. I motsetning til mye som kan puttes i akkurat den bagen, er basisen her mer soul enn country – samtidig er det definitivt mer country her enn vi vanligvis hører fra unge afro-amerikanske artister, og det er lite her som slekter på moderne liste-R&B. Junes musikk er heller en lekker sammensmelting av hva amerikanerne kaller «appalachian» (ur-folkemusikken fra fjellene), folk, country og soul, med små islett av eksperimentell psykedelia, jazz og elektronika.

Vi får tidstypiskhet i form av en dash lydeksperimentering som plasserer albumet trygt i 2021, og ikke 1968 – en liten dose Lamar-inspirasjon, men ikke sånn at det dominerer, og heldigvis slipper vi hørbar autotune. Siden June av og til synger i grenselandet til surt, kjennes det både storveis og egentlig ganske modig.

Jeg måtte lete litt etter vokalreferansene, for dette er spesielt, og mange vil kanskje ikke falle umiddelbart for denne stemmen – hvis du kjenner til jazz/ballade-sangerinnen Esther Phillips, er du i nærheten av det tonale, smått nasale særpreget her – June praktiserer noe helt annet enn den tidstypiske, teknisk flinke listepop-stemmen.

Noen av låtene er som plukket fra 1960-tallets gylne soulkatalog, og til albumets kanskje fineste stund, «Call Me a Fool», har June faktisk fått med seg selveste souldronning, og Memphis-beboer, Carla Thomas, en av det tiårets mest toneangivende soulsangere, blant annet kjent for duetten «Tramp» og et helt album («Carla & Otis») sammen med Otis Redding i 1967.

Mens denne låta, åpningen «Stay», og et knippe andre låter tilhører et bunnsolid soulfundament, er albumet også krydret med nestenpsykedeliske små snutter som binder sammen flere av låtene, samt semiakustiske åpenbaringer som sakrale «Stardust Scattering».

Rett etter Carla Thomas-duetten kommer vare, forsiktige «Fallin», som lett kunne glidd inn på en Gillian Welch-plate. Det sier litt om spennvidden her. Flere av låtene går i en helt annen retning, med rytmiske krumpspring som nesten får deg til å skvette, og instrumentalt byr albumet på et rikholdig repertoar av gitarer, banjoer, orgler, steelgitarer, fløyter og masse blåsere.

Valerie June har skrevet alle låtene og spiller mange av instrumentene. Albumet er fullt av relativt intrikate vokal-arrangementer – hun bruker gjerne et vell av stemmer, med god effekt. Detaljene vokser fram for hver lytting – det kan bli i overkant mye romklang, men produksjonen tar godt vare på Junes brede røtter – en steelgitar her, en fløyte der, og så plutselig en banjo eller afrobat-gitar.

Tidvis går tankene til «Astral Weeks», og de vokalmessige turene hun tar kan minne om en ung Van Morrison som sjekker hva stemmen er god for. «The Moon and Stars: Prescriptions for Dreamers» står imidlertid fjellstøtt på egne bein som et tydelig tidsavtrykk fra 2021 – tidløst og moderne på samme tid, slik de beste platene ofte er.

Foto: Fantasy Records (promo)