rainbow-dio– Det er som med Queen eller The Doors: Du kan gjerne forsøke å erstatte vokalisten i Rainbow, men da må du være forberedt på hatmeldinger og voldsrelaterte episoder etterpå.

Espen og Herman sto nesegrev mot nesegrev på det lille t-kjøkkenet i Popklikk-redaksjonen. Herman frådet, mens Espen hadde det ekle lille ironiske gliset bare han kunne ha når det brygger opp til strid.

Krangelen hadde allerede startet ved morgenkaffen. Espen fortalte at Ronnie James Dio var en syngende dverg, med en relativt kraftig stemme. Herman truet med å kaste glovarm kaffe utover hele den blankskurte issen til kollegaen, men greide å summe seg i siste øyeblikk.

De neste timene skulte de på hverandre, men sa lite eller ingenting. Redaktøsen trippet rundt og forsøkte seg på avvæpnende smil og knusktørre vitser. Til slutt dro hun for å kjøpe rosinboller til kamphanene, men det førte bare til krangel om hvem som fortjente den siste, den som ble til overs.

Det var ved lunsjen det eksploderte for alvor.

Herman satt demonstrativt ved dataen og lette opp Rainbow-relaterte saker.

– Aah, ser at Ritchie har brutt ut av middelaldertyranniet i Blackmore’s Night og vil vekke til live gamle heavyballader. Tror jeg skal til Monster’s of Rock i juni, gitt! Har forresten bestilt billett til februar-konserten med Tony Carey. Den er bare til deg, Espen! Presang. Han har leid inn Åge Stenbra Nilsen – hahahahaha – som vokalist, for å fremføre gamle Rainbow-låter fra ’75-’77. Det blir sikkert stenbra, hahahahahaha. Du skylder meg forresten 350 spenn.

Espen satt og halsov foran nok en spilleliste fra Popklikk og hadde bare fanget opp «skylder» og «spenn». «Nei, nei, nei», mumlet han, mens ansiktsfargen skiftet fra lys grå til knallrød. – Jeg skal overhodet ikke se noen med kallenavn «Glam» fra Sarpsborg som forsøker å etterlikne den musikalske dvergen Dio. Ikke liker jeg Rainbow, og jeg har heller ikke spesielt mye til overs for musikken til Wig Wam Bang Thank You Mum.

– Vel. hørte faktisk akkurat Åges versjon av «Tarot Woman». Jeg har allerede radikalt  endret mening om fyren. Han har en utrolig kraftfull stemme…

Herman gliste bredt og skrev ut Tony Carey-billetten i A3-størrelse. Superlimet ble ikke spart.

Han klistret 350-kroners dokumentet over dataskjermen til Espen, mens den blankskallede var ute for å snoke på kjøkkenet etter noe godis. Da Espen returnerte til plassen sin, satte han opp et ironisk flir, grep fatt i skjermen og kylte den ut vinduet. Et kattemjau hørtes i det fjerne og den umiskjennelige lyden av knust dataskjerm.

– Godt vi har forsikring, sa redaktøsen uten å blunke. – Godt vi har Espen, sa Herman uten å blunke. – Godt vi har godterier, sa Espen og blunket som besatt. Han hadde forspist seg på sure sild igjen, og tårene trillet.

– En dag, Herman, fortsatte han…

….finner vi ut hvor regnbuen ender. Da skal jeg hive deg i gryta! Men du blir ikke alene, jeg stuper etter, mens vi kikker opp på David Bowie, som slentrer av gårde på Mars sammen med Dio.