Saluki

Saluki

En lørdagskveld seint i august gikk jeg på stien under togsporet og observerte et merkelig naturfenomen på den andre siden av Engervannet. Det så ut som hele Valler- og Evjeområdet sto i brann. Jeg prøvde å ta noen bilder med mobilen. Samtidig visste jeg at noen opplevelser aldri helt lar seg formidle eller forklare. De bare er. Slik er det også med musikk. Den ukjente bevegelsen som gjør at likningen går opp. Når helheten blir større enn summen av delene. Jeg var på vei til Sandvika, der Saluki skulle spille på byscenen.

Jeg hadde sett gruppa høsten før under gjenforeningskonserten på Konserthuset. Den eneste skiva deres hadde nettopp blitt reutgitt på Big Dippers Round 2. I motsetning til andre reunion-gigs hadde Saluki investert både mengdetrening og sjel i denne konserten. Bandet viste en smittende spilleglede og konserten var så vellykket at de etter nesten 40 års pause, bestemte seg for å gjenopplive gruppa!  Nå fortalte ryktene at Freddy, Alois/Peter, Ginn/Sverre og Kjell var blitt enda bedre. De hadde hatt stor suksess på «Close to the Rain»festivalen i Bergen, og var utvidet med Trond Tufte, gitarmekker utenom det vanlige, og Gunnar Berg Nielsen som fast trommeslager.

Saluki

Saluki

Saluki er det bandet jeg har sett flest ganger live. Det er et godt stykke ned til band nummer to på lista, som er engelske Gong i ulike inkarnasjoner. Akkurat det sier nok mest om meg. I 1976 lempet og stuet jeg kofferter på den gamle flyplassen. Det gjorde også Salukis tangentmann. I pausene pugget jeg «NME Book of Rock». Den sommeren steppet gruppa inn for Terje Rypdal på den aller første Slottsfjell-festivalen. Det var en konsert der Kevin Ayers skuffet stort, selv med Andy Summers på gitar – før han ble politimann på heltid. Akkurat da Saluki dro igang «Love To The Sun» dukket sola opp fra intet.

Jeg så de på ungdomsklubben på Østerås, og på spillestedene i sentrum. Konserter som nå mest er iført fortidas dempende slør. Men Compendium glemmer jeg ikke. Oslos kuleste platesjappe, med den slitte sofaen og tekjøkkenet som var lytte- og møtestedet for ungdom fra øst og vest. En enklave på noen få kvadratmeter bak platesjappa, med Shangri-la til høyre og Frode Holms esoteriske bøker lenger inn i kjelleren. Det var på Compendium-etiketten de ga ut skiva.

Freddy Dahl

Freddy Dahl

I 1976 kom Genesis med en av sine beste plater, «Wind and Wuthering». Samtidig var den progressive rockens innflytelse og posisjon på sterk nedadgående kurs. Året etter gir Peter Gabriel ut sin første soloplate, som kanaliserer en ny begynnelse, og overgang til andre musikalske valg. Kanskje kom Saluki-albumet ut ett år for seint? Musikkens zeitgeist er rastløst og var allerede på farten videre. Det ble med denne ene skiva. De spilte inn materiale til en plate nummer to. Men Compendium gikk, tross alle gode hensikter, over ende, og rev med seg Saluki i fallet. Og det var det. Helt til nå.

Saluki-albumet er ujevnt. Det er lett å høre inspirasjonskildene, fra progressiv rock til funk og råere elektrisk jazz. Der er noen sjarmerende bagateller og det er «Hidden Path». Men aller mest er det «Come Down» og «Uranus in Cancer». Førstnevnte er en rock-funk-hybrid, helt absurd sprelsk og usedvanlig fengende i sin musikalske galskap. Jeg har alltid elsket den låta. «Uranus in Cancer»summerer elegant opp hva prog-rock handlet om. Det er et stykke musikk, like sterkt, rørende og gjennomført, som hva som helst av Yes eller Genesis. Dette er ikke noe jeg tuller med. En gang kunne jeg gått i krigen for den låta.

Kjell Rønningen

Kjell Rønningen

Mange år seinere, etter å ha kjøpt ny platespiller og halt vinylskivene opp fra kjelleren, fant jeg plata på nettet. Den kom i topp stand med posten fra Amsterdam. Jeg hadde den stående lenge før jeg turte å spille den. Kanskje ett år. Eller lenger. Andre fine norske band har jobbet med mye av det samme uttrykket. Men Saluki hadde en «it-karakter», den ukjente faktoren som løftet gruppa over sine samtidige. De delte på hovedvokalen og låtskrivinga. Det var alltid en sprudlende friskhet med Saluki, sannsynligvis bygd på vennskap, som plattformen for musikken de gjorde.

I Sandvika begynner det smårufsete og med noe rotete lyd. Men det går seg fort til. Før «Come Down» braker løs som et uvær og slår ned i byscenen. Oransje skjerf henger fra mikrofonstativene og jorder bandet til scenen. Alois/Peter gjenskaper det opprinnelige blåserarret overraskende effektivt. Han har lagt saksofonen til side, og er glimrende på «wind controller». 

Kjell Rønningen er like god på minimoog. Alois/Peter har skrevet de fleste låtene, men synger en anelse stivt. Freddy er sånn sett en bedre sanger. Stemmen hans har fått en kornete heshet. Det gjør ingenting. Freddy Dahl er og blir en av de store vokalistene i norsk rock. Instrumentalt er Saluki fremdeles i en klasse for seg, og noen ganger tett opp mot utilnærmelige. 

Kjell Rønningen

Sverre Beyer

På en jazz-rock ekskursjon, «Hidden Path» om jeg ikke husker feil, strekker de seg ut fra Sandviks-elva helt til Moss-Horten ferga. Absolutt tidstypisk, men også sjeldent kraftfullt og energisk. Så spiler de «Uranus in Cancer» og gjør en fantastisk versjon. And the crowd goes wild! Vel, ikke helt. Men de spiller med rå autoritet og sikkerhet. 

Den åpne F#m akkorden er essensen av progressiv rock samlet i ett grep. Freddy har koblet opp en serie Vox-forsterkere og kabinetter, og får en fantastisk gitarlyd. Som gitarist har jeg aldri hørt ham bedre. «I Sit Beside The Fire» er en av «sangene» fra «Lord of the Rings», den har et stort potensial. Men Saluki treffer ikke helt denne kvelden. «Love To The Sun» derimot er som å sitte midt stormens øye og merke kreftene bre seg utover fjorden. Litt upretensiøst hippieprat fra Ginn/Sverre hører også med. 

Ekstranummeret «Open Your Eyes», spilte en tidlig utgave av gruppa allerede i 1972 på Sandvika Kino, uten at jeg på noe vis kan bekrefte dette. Nå har stormen gått over til orkans styrke. Harmoniene sitter godt. Selv om denne låta ikke er all verden, har den så mye kraft i framføringa, at prosjektet som skal på scenen etterpå får en sørgelig umulig oppgave.

Jeg går Gamle Drammensvei hjemover. Når jeg passerer det gamle vertshuset stopper jeg og ser utover fjorden. Månen er helt full. Som en appelsin, akkurat som Ginn Jahr sa den ville være. Album nummer to som aldri ble gitt ut er spilt inn på nytt, og er «as we speak» på vei til din lokale vinylforhandler. I november er det slippfest og konsert på Røverstaden.