Hurra!

Hurra!

Fordi musikkåret begynner å nærme seg deadline, har Popklikk laget to (eller kanskje tre) saker der vi skriver om plater som ble sluppet på begynnelsen av året som kanskje har gått deg hus forbi. Plater som alle stiller sterkt når Popklikk skal oppsummere musikkåret på nyåret.

Her er de fem første:

Annika

Annika

Säkert: ”Däggdjur”

Etter noen års stillhet, er Annika Norlin endelig tilbake med nok en popperle. Denne gangen med Säkert, et av hennes to band. Men det er ikke så nøye. Norlin levere uavhengig av om hun fronter Säkert eller Hallo Saferide.

På ”Däggdjur” fortsetter hun å lage lune og melodiøse melodier som får lytteren til sperre opp ørene. Men, som vanlig er det først og fremst som tekstforfatter at Norlin virkelig skinner. Hun er fremdeles formidabel til å sette ord på fenomener og opplevelser de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

Melodiene rusler rundt i et tempo som kler tekstene på en utmerket måte. Tekster, som foruten å være personlige, vemodige og poetiske, også er både morsomme og underfundige.

At Norlin har fått hjelp av mange musikalske venner, deriblant Jakob Hellman, Lina Högström (Skator), Emil Svanängen (Loney Dear) og Ola Klüft (The Perishers), er med på å utvide hennes kunstneriske horisont. For selv om Popklikk helst bare vil høre hennes stemme, oppdaget vi etter et par runder at Norlins utvalgte venner tilfører musikken både nyanser og en vitalitet vi ikke vil være foruten. Noe låter som ”Funky nassau”, ”Stille uten hat” og ”Det skal hände dig med» er utsøkte eksempler på.

Om det finnes svake låter på ”Däggdjur”?

Særlig!

The New High

The New High

Brent Cash:”The New High”

Brent Cash sitt første album,. ”How Will I Know If I’m Awake» traff så hardt at den endte opp på lista da årets plater skulle kåres. Cash’ ekstremt tiltalende vestkystpop, og spesielt låta ”Digging The Fault Line”, ga oss følelsen av å surfe på en gigantisk bølge rett opp i sandkassa til Brian Wilson.

Hans neste plate, ”How Strange It Seems” fra 2011 fulgte opp på en fin måte, selv om den ikke slo like hardt som forgjengeren.

Så ble det stille. Nada musikk. Nada Cash.

Men i det vi nesten hadde gitt opp, dukket Cash plutselig opp igjen. Som en savnet soulbrother hadde han forbarmet seg over oss, og laget et album som fikk oss til å gispe etter luft og kaste ord som sublim, enestående, veldreid og jippi mot taklampa over spisebordet.

”The New High” er rett og slett et lite mesterverk for de av oss som liker vestkystpop med bølgende melodier, lettbente strykere og solfylte arrangementer. ”The New High” er som skapt for individer som elsker artister som The Beach Boys, Jimmy Webb, James Taylor, Ben Folds, Todd Rundgren, The Pearlfishers, Gilbert O’Sullivan, Burt Bacharach, The Divine Comedy, Prefab Sprout og Harry Nilsson.

Mental Illness

Mental Illness

Aimee Mann: ”Mental Illness”

Manns tekster har alltid vært noe for seg selv. Melankolske, bittersøte og reflekterende som de er. Men (nesten) alltid med et lys i enden av tunnelen. Noe som passer utmerket til de lune melodiene hun ofte omgir seg med. Melodier som smetter inn uten å banke på døra.

Lydbildet på «Mental Illness» er tilbakelent og neddempet. Det er kassegitarene, tangentene og strykearrangementene som setter dagsorden, trommene må nøye seg med å gå stille i dørene. Stemmen til Mann spiller som vanlig hovedrollen, denne gangen godt hjulpet av koringen til Ted Leo. Det låter litt sånn singer-songwriter’ish med en tøtsj countryvibber og noen små doser softrock.

Låtmaterialet er uhyre jevnt, ja vi snakker nesten dødt løp. Vi hører med glede på alle låtene, og gjerne i en sveip. Men om mAimee Mann: ”Mental Illness”an begynner med «Goose Snow Cone«, «Stuck In The Past», Lies Of Summer og «Poor Judge», er det ikke så lenge igjen til julaften.

Ossler

Ossler

Pelle Ossler: ”Evig himmelsk fullkomning”

Popklikk har alltid satt pris på Pelle Osslers soloplater. Og da kanskje spesielt hans to foregående, ”Ett Brus” og ”Stas”. På ”Evig himmelsk fullkomning” fortsetter han i det samme musikalske sporet, bare enda bedre og enda mer intenst.

Om vi skal dra det ekstra langt, våger vi påstanden at Ossler er helt på høyden med sin musikalske kompis Thåström. Store ord, men flere av låtene og den nesten perfekte produksjonen på ”Evig himmelsk fullkomning”, hadde passet som hånd i hanske på de siste platene til mannen fra Skebokvarnsvegen.

Å vandre rundt i Osslers musikalske univers er ingen spøk. Det buldrer og braker, og gnistene spruter i alle retninger. Enkelte av låtene er så mektige og kraftfulle lydmessig at det føles litt som å oppholde seg i et mekanisk verksted i Øst-Tyskland sånn cirka 1961.

På ”Botten av havet” og ”Ute på ön” ser Popklikk for seg at Pompel &Pilt står bom fast i svingdøra samtidig som de tunge skrittene til vaktmester Gorgon rykker stadig nærmere. Skummelt, men veldig effektfullt og stilig.

Når det er sagt; Ossler krydrer også lydbildet med lysglimt og sterke melodier. Både titt og ofte titter hestehover opp gjennom asfalten. Som for eksempel på to av platas sterkeste spor, ”Her kommer hen” og ” Större enn du tror”.

CF

CF

Craig Finn: ”We All Want the Same Thing”

Craig Finn er nok for de fleste bedre kjent som frontfigur i The Hold Steady, enn som soloartist. Det sjarmerende newyorkbandet som makter å blande hardt og mykt på en tøff og melodiøs måte.

Som soloartist søker Finn mot roligere farvann. Noe som kler ham så godt at Poklikk våger påstanden at Finn på sitt tredje soloalbum,”We All Want the Same Thing”, aldri har vært bedre.

Hovedårsaken til en slik påstand er Finns evne til å kombinere oppsiktsvekkende gode tekster med fengende og vaneskapende melodier. Bruken av elektroniske dippedutter, blåsere og strykere, tilfører dessuten albumet en energi som driver låtene framover.

Finn har alltid vært en god historieforteller, men på ”We All Want the Same Thing” når han nye høyder.  At han fremdeles rusler rundt i det samme musikalske landskapet som Springsteen, er det ingen tvil om, men denne gangen stikker han også innom Villy Vlautin (Richmond Fountain) og Paul Westerberg (The Replacements) på veien til studioet.