AB3368D1-7CF4-467C-9EEB-71AA6DFBBF8EPlateanmeldelse: The Opium Cartel – «Valor» (album, 2020)

Det tredje albumet til The Opium Cartel viderefører kunstrock i elegant samspill med inspirasjon fra åttitallets popmusikk, slik vi hørte det på «Ardor» fra 2013. Dette er et sjeldent velklingende album, der åttitallets lyd og produksjonsidealer ivaretas på beste vis, om enn med bedre trommelyd!

Her luftes deilige Oberheim og andre synther fra perioden, men også store mengder flott gitarspill av Bjørn Riis. Kartellet har i over ti år vært ledet av Jacob Holm-Lupo. Selv om opphavsmannen har et nært forhold til inspirasjonskildene, er det et eget og personlig uttrykk som først og fremst kjenntegner denne skiva.  

Holm-Lupo har flerfoldige jern i ilden, som forfatter, etterspurt lydtekniker og med egen musikk i White Willow og enmannsbandet Telepath. «Valor» er tredje skiva under Opium Cartel banneret. Han gjør det meste selv, men «Valor» har likevel mer karakter av et bandprosjekt enn tidligere.

BE8EEA8F-1A41-4E32-A020-765CCD168BD7

Det vokale besørges av tre kvinnelige vokalister hvor Silje Huleboer har en framtredende rolle. Men det er datteren Ina A som gjør mest inntrykk. Hun synger med klarhet, sikkerhet og flott timing. Det er også tenårenes dilemmaer med ungdommelig overmot som er et gjennomgående tema i sangene. En konseptuell sammenheng der åpenhet og optimisme balanseres mot noe tyngre og mørkere, en underliggende tvil eller uro.

«Valor» er en imponerende musikalsk storsatsning. Atmosfærisk og spennende, med helhetlig og mesterlig skrudd lyd. En mulig innvending kan være at det blir mye innpakning og glanset emballasje. Dette opplever jeg samtidig er en viktig del av prosjektets identitet. Enkelte steder kan det likevel bli for mange drops i munnen på en gang.  

«The Curfew Bell» ligger også veldig tett opp til «The Book of Love» slik jeg husker den med Peter Gabriel. «Fairgound Sunday», om et forlatt tivoli, har nydelige akkorder og utdyper stemningen på plata. Instrumentalpartiene på «Valor» er gjennomgående suverene, som « A Question of Re-Entry» eller «A Maelstorm of Stars» med utsøkt gitarspill av Bjørn Riis. Dette er vesentlig mer interessant enn alt Roger Waters har gjort de siste årene.

Omslagsfotoet overgår også på beste vis åttitallets mer tvilsomme cover-art. Bildet er tatt av legendarisk rockfotograf Glen Wexler, og involverer selveste Cirque du Soleil, selv om det neppe var dette Van Halen mente med «Jump!»