Ja, vi elsker indie!

BE7541C5-4F45-4537-B920-A0392AB27221Plateanmeldelse: Trace Mountains – «Lost in the Country» (album, 2019)

Noen ganger er album så referansetunge at det nesten blir vanskelig å beskrive dem. Eller…kanskje det er jeg som lytter som er for opptatt av å tyde referansene når jeg (tror) at jeg hører dem, slik at det kommer i veien for musikken? Vanskelig å si, så stor vet jeg ikke om selvinnsikten er.

Trace Mountains er nettopp et sånt band der referansene tilsynelatende triller ut av høyttalerne eller hodetelefonene. Så når jeg sa til redaktøren at «her kommer det en anmeldelse, dette er min greie!», så fylte jeg notatblokken med det ene bandet etter det andre. Men, denne gangen skal jeg la deg, kjære leser og lytter, finne ut av dette med referanser selv.

For, hva slags plate er «Lost in the Country”?

La oss ikke late som noe annet: Dette er indie med ganske store doser folk-tendenser, med ganske åpenbare titt tilbake til 90-tallet, indiens gyldne tiår (Og nei, diskusjonen om hva «indie» er, den tar vi ikke her, det er rett og slett for kjedelig. Indie er indie, som jeg pleier å si).

1E23D0DB-46A4-4862-8F70-1DDFB0F19989

Når jeg sier indie med folk-tendenser, hva betyr det da?

Singer-songwritervibber? Check.
Litt skjør og nedstemt vokal? Check.
Bittersøte tekster med tvetydige signaler? Check.
Minst en break up-låt? Check.
Promobilder av frontmann med kledelig hipstercaps? Check.
Småskurrete gitarer og nennsom bruk av tangenter? Check.
Gitt ut på uavhengig selskap med små ressurser? Check.
Variert lydbilde, men alltid med «breezy» og solfylte melodier i bånn? Check.
Midfi-produksjon med signatursprettende og konsis (men ikke flinkis!) bass? Check.
Hooks og melodiske krumspring som åpenbarer seg etter nok runder i spilleren? Check.
Rullende trommer og utstrakt bruk av perfekt temperert bakgrunnsvokal? Check.
Kunstnerisk omslag med diffuse farger og kledelig «limited»-farge på vinylen? Check.
Uimotståelig for indiehuer? Check.

Så, der har vi det. Dette blir garantert en plate på årsbeste-listene til indiefolket. Forhåpentligvis i alle aldre, for det ville være veldig synd hvis man må være født før Margaret Thatcher og Kåre Willoch for å sette pris på denne nydelige plata.

Det er ti låter «Lost in the Country». De er fine og indiete alle sammen, men hvis du vil ha et utvalg å starte med, ville jeg satt «Rock & Roll», «Dog Country», «Cooper’s Dream», «Benji» og tittelsporet i shuffle mode noen dager, så blir du sikkert klar for resten også.

Lost in the indie, der altså.


Publisert

i

, ,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *