Dirty Computer

Dirty Computer

Da Donald Trump ble valgt, tenkte jeg at , ja ja, det kan i hvert fall stimulere til noe bra rock…og det har det jo gjort! Men som musikalsk kunstverk med relevans og betydning tror jeg Janelle Monáe Robinsons «Dirty Computer» må være det sterkeste som har kommet ut av denne amerikanske tragedien så langt.

Noen ytterst få artister har den enestående evnen til å hoppe inn og ut av sjangere, tjuvlåne så snedig at ingen merker det, begå uimotståelige hooks, refrenger, sjarme, seksuell ustråling, frekkhet og smarthet og bare eie din oppmerksomhet med musikken sin. En liten kar fra Minneapolis som døde altfor tidlig for to år siden hadde alt dette – Janelle Monáe er hans naturlige arvtaker, og det befestes ettertrykkelig med denne plata, hennes fjerde og den ørste på fem år. 

Janelle

Janelle

Hun står for en herlig frihetsfeirende holdning både i tekst og innhold – ingenting skal være tatt for gitt, enten det gjelder musikalske krumspring, holdninger eller seksualitet. Som hun poengterer i Pharell Williams-samarbeidet “I Got the Juice”: “If you try to grab my pussycat, this puss will grab you back”.  Her er det (selvsagt) pumpende R&B og funk, men ellers en helt bakoversveisfremkallende mektig, eklektisk og finsiktet håndplukking av inspirasjonskilder. 

Starten! Du forventer liksom ikke to rolige minutter i «Surf’s Up»-landskapet, komplett med Brian Wilson-koringer (joda, det er han) på hva du kanskje tror er en R&B-plate, men ingenting er umulig for denne artisten. «Dirty Computer» bare sklir rundt omkring i et herlig landskap der sjangergrensene er fullstendig opphevet – som en “Sign of the Times” for det sene 2010-tallet: sexycool, men også til de grader samfunnsengasjert. Ikke overraskende hadde Prince selv en hånd i den innledende fasen av denne produksjonen før han døde. Albumets første singel “Make Me Feel “ ligger så tett opp til “Kiss” i gitarfigur og oppbygging at det nærmer seg plagiat, men vi skal ikke glemme at det heller ikke manglet på tjuvlån (fra bl.a. James Brown) i originalen.

I “I Got the Juice” er det hitmaskin Pharell Williams som stikker innom, Stevie Wonder gjester på en av låtene, Grimes og Zoe Kravitz er blant de andre, mange gjestene.  Flere steder merkes inspirasjon fra britiske M.I.A.  At albumet har champagne-produksjon og en lang liste bidragsytere er som ventet – det har mange plater i den påkostede enden av R&B – men Janelle Monáe Robinson selv er her kreditert på alle spor. Viktigere enn den lekre produksjonen er at den også er pepret med forførende, uimotståelige melodier – her er det minst 6-7 potensielle hitsingler.

Og så er det variasjonen: “So Afraid”, for eksempel, begynner med PJ Harvey-aktig gitar for så å forsyne seg grådig av pophistoriens svulstigste ballade-tricks, komplett med arie-kor. Den digre avslutteren  “Americans” tangerer “Let’s Go Crazy” i rytme og dansbarhet, men politisert for et moderne USA: “Seventy-nine cent to your dollar All that bullshit from white-collars You see my color before my vision  Sometimes I wonder if you were blind Would it help you make a bet.” 

En rasende rant om alt som er galt (og det er ikke så rent lite) gjør låta til en funky “state of the union”-tale. Den er da også inspirert av Obamas “A More Perfect Union”-tale fra mars 2008.

“Let me help you in here. Until women can get equal pay for equal work, This is not my America. Until same-gender loving people can be who they are, This is not my America. Until black people can come home from a police stop without being shot in the head, This is not my America. Until poor whites can get a shot at being successful, This is not my America”

Når 2018 er omme, kommer denne plata til å stå igjen som årets viktigste. Som Prince’s mesterverk fra 1987 er dette en plate i tiden, for tiden og om tiden – som samtidig er tidløs. Det er ikke så mange som får til det.