589F00DF-F6B3-4FBD-AFA9-140351F6E3B0Plateanmeldelse: John Peter and his Collaborators – «Music From Little Red» (album 2020).

«Try to keep your contradictions intact»
– John Peter Støa i låten «Up to the Show Down».

På mange måter summerer dette sitatet opp mitt forhold til John Peter and his Collaborators. Ikke bare innholdet i tekstene, mens også at flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon like fullt høres ut som en sammensveiset helhet. Bli med en tur inn i universet til John Peter Støa og vennene hans!

«Transparent Blue» (2017) med John Peter and his Collaborators var etter min mening av de aller beste norske albumene fra forrige tiår. Jeg fikk høre om den gjennom flere anbefalinger i en facebook-gruppe og var ganske raskt solgt. Sterk musikk med en unik sound og herlige referanser i tekstene. Spenningen var derfor stor da jeg for en tid siden fikk det nye albumet «Music From Little Red» i posten. De skyhøye forventingene kunne vel ikke bli innfridd? Jo, i over en måned har jeg ventet på å kunne legge ut en anmeldelse av denne plata fra Skien-bandet med røtter i Trysil.

Fortsatt høres ingen andre ut som John Peter and his Collaborators. Musikken har nok røtter i rocken, men derfra tar vi turen ut i sigøynerpreget latinsk musikk, vals og tango. Ja, gjerne hva som helst. Det skjer mye i låtene, så det gjelder å følge med. Det er fire forskjellige vokalister på plata; en skulle tro at resultatet ble sprikende, men nei, resultatet er alltid John Petersk. Men leter du etter en musikalsk referanseramme, er kanskje Howe Gelb og Tom Waits artister som ikke er så langt unna, særlig på de låtene John Peter synger. Kanskje er det bruken av kubjelle, vannflasker og andre originale instrumenter som sender meg i retning av Tom Waits. Skal en dømme etter tekstene på forrige plate, er Leonard Cohen og Velvet Underground også blant inspirasjonskildene.

Bandet har egentlig holdt på i 20 år i år. «Transparent Blue» i 2017 skal ha vært en ny start. Samarbeidspartnerne består på hver av låtene av rundt 10 personer. John Peter har med seg søsteren Eva Maria Støa (vokal) og broren Bjørn Erik Støa (elektrisk gitar m.m.). Selv synger han og spiller på tangentinstrumenter og spansk gitar. En viktig ingrediens er utvilsomt Geir Fragells orgel og piano. Så må jeg også nevne Carsten Holt på elektrisk gitar, Fredrik Lehman på trommer,Terje Nylund på bass m.m., Stian Langerud på vokal, Dan Riis på elektrisk gitar og Kim Wild som slår på ulike saker.

Har jeg glemt noen nå? Helt sikkert, de har uansett sin naturlige plass på plata. Ja, den herlige fiolinen til Øystein Imsen. Og John Peters fem år gamle sønn som bidrar med sin stemme. Man kunne tenke seg at med så mange instrumenter på låtene, ville resultatet bli en ugjennomtrengelig mur av lyd. Heldigvis ikke. John Peter og folkene hans har klart å skape nok luft til at det enkelte instrument kommer til sin rett akkurat der det hører hjemme.

5F065E30-3FFE-47D7-8B88-BFA37687F283

På omslaget på årets plate møter vi John Peter Støa, bandets leder og låtskriver, i Johnny Cash-positur. Tittelen på albumet gir assosiasjoner til The Bands legendariske album «Music From The Big Pink». Så hva er «Little Red»? John Peter kan fortelle at han eier en liten rød hytte i Trysil sammen med sin søster. Dit pleier orkesteret å reise for og spille inn grunnkomp. Denne gangen ble flere av tekstene også skrevet der under pappaperm. Et annet medlem av orkesteret, og en sentral figur i Grenlands musikkmiljø, Kim Wild, kan fortelle at bandet reiser opp til hytta en gang i året – hytta er så langt unna allfarvei at det eneste de kan gjøre der er å lage musikk og ha det hyggelig. Utenom dette samarbeider den enkelte med John Peter på tomannshånd.

Den godeste Kim er avbildet sammen med Øystein Imsen på det herlige innbrettbildet. Bildet understreker de følelsene jeg får av at dette er overskuddsmusikk med masse humør. Ikke la deg lure, skal en tro Kim. Riktignok synger han selv på den mer tøysete «Wig Out», men det ligger mye alvor bak John Peters tekster.

Ett av høydepunktene på plata er den spanskspråklige hyllesten til artisten Lhasa De Sela, sunget av Stian Langerud. For meg er Lhasa De Sela et ukjent navn, men John Peter kan fortelle at hun døde altfor ung og var et nydelig vesen som sang på spansk, fransk og engelsk. Om du går inn på youtube, kan du høre henne sammen med Tindersticks. Nydelig, utrykksfullt! Stian Langerud har også vokalen på en annen låt inspirert av latinsk musikk, «Tangle For Two», nok en låt som får meg til å tenke på hvor gøy det må være å se John Peter and his Collaborators i levende live.

Så kanskje til selve rosinen i pølsen. Inspirert av Susanne Sundfør nøyer jeg meg ikke med å dele ut Grammy til Eva Maria Støa for beste kvinnelige vokal. Nei, det er knapt mulig å overgå vokalprestasjonen på den usannsynlige vakre «Fingerprints»: «I’ve heard the stories of your magical touch//I’m not greedy I’m not asking for much//nothing but your fingerprints». Eva Marie har også hovedstemme på den langt mer støyende og drivende «Purgatory». Igjen en stor prestasjon der vi virkelig føler vi er med på en tur inn i skjærsilden.

Ulike personer bidrar med vokal på plata, altså, men John Peter synger likevel de fleste låtene selv. Tekstene til John Peter er gjennomarbeidede, og fremstår også som nokså subtile. Forsøk på å tolke dem kan fort ende med at jeg går i baret, men samtidig kan jeg jo ty til klisjeen om at definisjonsmakten ligger hos mottakeren. John Peter sier at ofte er inspirasjonen diffus, og han bruker fantasien for å utvikle låtene. «If love can pretend, it’s real», som han synger. Da tenker jeg det er helt innafor å bruke fantasien også i tolkningen av låtene. John Peter forteller at han bruker mye tid på tekstene, og at de ofte blir laget før musikken.

Jeg velger å ta utgangspunkt i siste låt på albumet «The 115th Dream of Townes Van Zandt» en countrylåt med banjo og mandolin. Noen vil oppdage en liten referanse til Bob Dylan – Dylan skrev jo låten «Bob Dylan’s 115th Dream». Og med Townes Van Zandt i låttittelen kunne dette gå ganske ille. Ille på den måten at jeg fort kunne brukt hele anmeldelsen på å skrive om Townes Van Zandt. Townes Van Zandt var selve definisjonen på en mann det var vanskelig å plassere. En fri og fanget sjel. Han ønsket å være trofast hjemme, men livet hans var på veien.

I låtene kunne han være ekspert på mellommenneskelige relasjoner, men han fikset dem ikke selv. Ja, dette er tanker som begynner å surre rundt i hodet mitt, når jeg hører John Peter synge: «I’m gonna climb that river on my hands and knees//and swim in the mountains…You struggle through life just to find it’s hard to break free». Og da preget nok dette tankene mine da jeg gikk tilbake til andre låter på albumet. «The Cold Light of Day» er en litt paradoksal tittel på en låt, og jeg opplever at selve teksten på den låten har noe Townesk over seg, om å bli dratt i flere retninger.

«Forest Fire» er av disse låtene det er vanskelig å sitte stille og høre på. Den tar utgangspunkt i en skogbrann i Sverige sommeren 2018 som sendte røykskyer helt til Trysil. Jeg opplever likevel at John Peter synger like mye om å ikke la seg plassere i bås, ikke la andre definere deg slik at du blir sittende fast i «those limitations that imitates who you are»? Kanskje er dette skivebom, kanskje vil gjentatte lyttinger på albumet sende meg i andre retninger. Det viktige er at det er noe her, noe som gir motstand og setter i gang tankerekker. Akkurat det er John Peter ekspert på.

Men for å vende tilbake til start. Det er musikken som er inngangsporten til John Peters univers. Der gikk det nesten galt: Jeg holdt på å glemme å nevne duetten med Eva Marie og John Peter. «Surrender to You» er en låt som er brygget på masse herlige ingredienser og tar uventede vendinger.

Etter en høst der flere norske album som er hyllet av kritikerne ikke har truffet meg – det trenger ikke være platenes skyld – snakker vi om en plate som sitter. Dette er en innertier fra John Peter and his Collaborators. Og om musikk var konkurranse; ledelse i den norske platehøsten. Jeg tror jeg må ta en tur til Skien på releasekonsert 24. oktober.

Anmeldelsen slutter tematisk omtrent der den begynte, nok en passende tekstlinje fra en favorittlåt på albumet:

«And chronology has long ago, tomorrow
Remained departed from our story
It’s unlogic to be chronologic
if you want to convey magic»

Albumet er digitalt tilgjengelig fra fredag 9.oktober.