Mobilen ringer. Konsert? Vel, jeg har en avtale fra før – kjenner ikke bandet – uff, nå blir det nok en sen kveld….men…ja…ok da!

Geir har lurt meg igjen. En snartur innom Internasjonalen for å holde den opprinnelige avtalen før jeg rusler bort til Spektrum litt før ti. Som vanlig for treg. Konserten er i gang.

Inn døren, ned trappen, til Club Spektrum. De har stengt av tribunene på Oslo Spektrum. Kun fotfolket på gulvet igjen. Ved fotenden av trappen ligger en person i stabilt sideleie, med et solid hjelpekorps rundt.

Konstaterer at de sikkert greier biffen. Drar rett bort til ølserveringen. Verdens lengste kø, de slipper inn i puljer. Det gidder jeg ikke. Strener forover i salen. Mye folk, men det er egentlig ikke så trangt.

Så kjenner jeg lukten. Stram lukt. Av pønk. Hanekammer, sortkledte menn. Lenge siden sist. Må komme meg videre, fremover.

Geir sender sms om at han står 20 meter fra scenen, til høyre. Geir er lett å få øye på, men jeg ser ham ikke. Kun en haug med unge folk som pogodanser, dultedanser, flere tar fart og renner i hverandre. Litt ubekvem merker jeg og tar noen skritt til venstre. Ser fortsatt ingen Geir. Dropkick Murphys kjører på fra scenen. Folkpønken er rå, og vokalistene bytter på å synge.

Ganske så kult, men samtidig utrolig høyt. Må ta en pause. Stikker mot utgangen, får stempel på høyrehånden, tar meg en røyk, men føler meg ikke spesielt pønkete. Stikker bort til puben ved siden av Spektrums hovedinngang. Baccardi Breezer. Skulle gjerne hatt en whisky, den gule flasken tømmes på ti sekunder. Da jeg skal rusle tilbake hører jeg noen nevne slåsskamp.

Nøler ikke. Rett inn i salen igjen. Bort til effektutsalget. Der er André. André skulle stått sammen med Geir. Men André står foran effektsalget. Jeg spør hvor Geir er. André peker, mot høyre. Jeg får rasket med meg en grønn Dropkick-skjorte og strener tilbake til høyresiden av scenen.

Fortsatt ingen Geir, men nå begynner det virkelig å ta av.

«I’m shipping up to Boston». Hiten fra Martine Scorcese-filmen The Departed er årsaken til at Geir oppdaget Dropkick for fem år siden. Teksten er fra et dikt av Woody Guthrie. Geir elsker irske band som Pogues og Dubliners. Geir har studert flere år i USA og sluker det meste av skikkelig amerikansk musikk.  Rått. Musikk generelt. Han er musikkelsker på sin hals.

Dropkick Murphys er fra USA, de er konger av St. Patrick’s Day og blander rock, pønk og folk i en skikkelig lapskaus. Klart at Geir er blitt fan. Nå er også jeg Berg-tatt.

Plutselig har bandet invitert alle kvinnene i Oslo opp på scenen. De elsker alle kvinnene i Oslo. Og sikkert alle andre steder hvor de turnerer. Som de fleste musikere er de garantert kalkulerende og tilpasser seg stedene de drar til.

Men likevel, ganske kult at de driter i sikkerheten. Det trengs kun én galning for at det skal gå galt. Dropkick Murphy synes ikke å frykte det. Eller noe annet heller. Her får alle lov å danse.

«Kiss Me, I’m Shitfaced» ljomer utover Oslo Spektrum.

Bandet startet i kjelleren til en barberer i nabolaget. Det er 15 år siden. Nå opptrer de på alle store arenaer. Likevel. De er kompromissløse og øser ut. Kjører på. ‘Kicker ass!’. Jeg er glad jeg sa ja, selv om høyre øre sliter.

Og så, plutselig, er det slutt.

«Lets’s go Dropkick. Lets’s go Dropkick! Lets’s go Dropkick. Lets’s go Dropkick!»

Men det blir ikke mer. En hel skokk fra salen står igjen oppe på scenen og vet ikke helt hvor de skal gjøre av seg. Noen tar bilder av seg selv sammen med bandmedlemmene.

Ny sms. Elm Street. Oppsummering. Jeg drar dit. Geir er ikke der heller.

Helvete.

Noe av grunnen til å dra på konsert er den felles sosiale opplevelsen. Jeg setter meg ned. Venter. Stadig velter det inn konsertgjengere og annet klientell som er husvarme på Elm Street.

Ny tekstmelding. Geir er nå på Elm Street. Yes!! I samme lokale. Han står ved baren. Men de er gått tomme for øl. Det går ti minutter. Et kvarter. Da gidder jeg ikke vente lenger.

Jeg ofrer bordet og stikker i baren. Der står han. Smilende. Han spør:«Va’kke det bra?»» Jeg svarer ikke, men smiler. Ser ned på min irrgrønne t-skjorte.

«Irish Rover»? Ja, men jeg liker bedre «Wild Rover». Klassisk.

Signert Boston. Massachusetts.