PLATEANMELDELSE: Ron Sexsmith: «Long Player Late Bloomer»

Da jeg hørte Ron Sexsmith første gang for veldig mange år siden, forstod jeg umiddelbart at musikkens hans bar i seg en tidløs kraft. En observasjon som sikkert kan oppleves som både teit og en anelse pretensiøs. Tidløs kraft, my ass, liksom.

Men sånn er det. For hver gang jeg lytter på Sexsmith slår det meg at han, akkurat som en annen stor favoritt, Nick Lowe, er en mester når det gjelder å hente inspirasjon fra øverste hylle. En egenskap som får musikken på «Long Player Late Bloomer» til å høres ut som noe veldig fint jeg tror jeg har hørt tidligere uten at jeg kan henvise til bestemte artister eller skiver. Noe som er med på å underbygge at Sexsmith lager tidløs musikk som aldri vil gå av moten.

Les flere plateanmeldelser her

«Long Player Late Bloomer» er et vanvittig melodisterkt popalbum som mye takket være en særdeles effektiv og renskåret produksjon av Bob Rock (Metallica, Bon Jovi, Bryan Adams, The Cult), nekter å slippe taket selv etter mange runder i spilleren.

Selv har jeg blitt så avhengig av skiva at jeg må høre den minst en gang daglig for at livet skal gi mening. Åpningstrioen «Get In Line», «The Reason Why» og «Believe When I See It» gir meg sågar abstinenser bare jeg tenker på dem. At det slår meg at noen av låtene kunne vært laget av Paul McCartney på en god dag, sier vel egentlig det meste.

At Sexsmith aldri har vært mer kommersielt tilgjengelig enn akkurat nå, gir et lite håp om at mannen endelig når ut til et større publikum enn hva som har vært tilfelle med tidligere utgivelser. Noe som igjen forhåpentligvis resulterer i at folk også plukker opp supre album som «Whereabouts», «Retriever» og «Cobblestone Runway».