Kjapp deg og oppdag Hurry nå!

Plateanmeldelse: Hurry – «Don’t Look Back» (album, 2023)

Hei, mitt navn er Espen og jeg har en innrømmelse: Jeg er avhengig av power-pop og Hurrys siste plate gjør avhengigheten enda sterkere.

Må jeg egentlig si mer? Ok da: Popklikks faste lesere kjenner til vår forkjærlighet for crunchy gitarer, solskinnslåter, melodiske hooks, iørefallende refrenger og nynnbare harmonier. Hurry er et band som så til de grader leverer langs alle disse parametrene. «Don’t Look Back» bør bli en åpenbaring for de som ikke har hørt bandet før. For oss som kjenner til dem er det bare å konstatere at de faktisk har overgått knallsterke «Fake Ideas» fra 2021 og «Every Little Thought» fra 2018.

Først litt bakgrunn, før hyllesten fortsetter: Hurry er bandet til Matt Scottoline fra Philadelphia. Bandet gir ut plater på Philly-labelen Lame-O Records som denne skribenten holder som en av de beste og mest interessante i indie-verden akkurat nå, med artister som Dazy, Mo Troper, Slaughter Beach, Dog og Big Nothing blant utgivelsene.

«Don’t Look Back» er en fantastisk fin plate i gitarpop/powerpop/indierock-sjangrene (take your pick, liksom). Den er breddfull av melodier, hooks og stemninger som gjerne trekker tanken i retning av ulike band som var store på 90-tallet. I grunnen kan vi kanskje si at plata høres litt ut som om Teenage Fanclub og Nada Surf har startet en gruppechat, med The Lemonheads og Fountains of Wayne som assosierte medlemmer.

For, ja, de av dere som liker Teenage Fanclub vil kanskje tenke helt rett: album-tittelen er nettopp en homage til Gerard Love-klassikeren «Don’t Look Back» fra «Grand Prix». Som kjent hyllet Fannies selv Big Star med platetittelen «Thirteen». Blir ikke dette vel referansetungt, vil noen kanskje tenke? Vel, Hurry gjør et mesterstykke i å destillere og videreforedle alle innflytelsene til et moderne power pop-mesterverk. Lydbildet, gitarstemningene, melodiene og harmoniene går opp i et større hele, rett og slett! Årets plate, hevder nok denne skribenten…

Det er så formsikkert, dette. Låtene bygger på en knallsterk melodi, mesterlig bruk av hooks, innslag av blåsere, gnistrende gitarsoloer, outro’er til å få gåsehud av og mesterlige små vokalvendinger som endrer tonen litt og gjør ting friskt og interessant over ti spor.

Ta «Little Brain» som ett eksempel. Som platas «centre piece» starter den søkende med lette mid-tempo gitarer og Matt som synger om hjerte og smerte – «why should I leave / and start all over» – før de store Oasis-trommene entrer bildet og vi får servert en gitarsolo som Noel Gallagher hadde vært stolt av å skrive for snart tre tiår siden. En triumf av en gitarpop-låt, rett og slett!

Og slik er det i grunnen med hver eneste av numrene Hurry har kokt opp til «Don’t Look Back». Jeg blir ikke lei og ser absolutt for meg at jeg kommer til å dra fram denne i årene som kommer, akkurat som jeg har gjort med Teenage Fanclubs nittitallsalbum og «Come On Feel The Lemonheads».

Det starter så overbevisende med «Didn’t Have To Try»: kvessete gitarer og Nada Surf-dynamikk der rullende bass og tunge trommer trykker alt videre før den legger seg som et fløyelsmykt teppe av repeterende gitartoner og overbevisende 60-tallsharmonier fra stranda. I det siste tone legger seg, tenkte jeg ved første lytting: «kan dette bli bedre?» Og jadda. For med «Like I Loved You» får vi en mid-tempo jangle-pop’er med et fint driv og ikke nok med det: Førstesingelen «Beggin’ For You» er breddfull av hooks mange band ville vært villige til å betale mye for. Her introduseres også blåsere som rett og slett løfter lydbildet et ekstra hakk.

«Parallel Haunting» har den der rett fram-vibben som Evan Dando perfeksjonerte på nitti-tallet. Hvorfor gjøre det komplisert, selv om relasjonene det synges om er det? Kassegitarer, en vokalmelodi å dø for, avslappet vokalutførelse og den obligatoriske gitarsoloen som smelter hjertet!

Nevnte vi Teenage Fanclub? Ok en gang til! «Something More» er nok det nærmeste vi kommer en direkte hyllest. Gitarene her er som snytt ut av det skottene leverte på «Songs From Northern Britain». Rett og slett praktfullt: «I can love you till you wanna say goodbye /I guess that’s a long time / I’m waiting a long long time…»

På «No Patience» skrus gitarene ett hakk opp og det er anelsen mer tempo, ikke ulikt Weezer på sitt beste. «Around My Heart» er en breezy power pop-ballade som beveger seg litt mer i retning av MOR-pop og 70-tallet, men som også sender tankene i retning av Popklikk-favoritten Young Guv. Og refrenget her da… Åpenbart hit-materiale og den er ikke en gang en av tre singler fra albumet!

«For Us To Find Love» er platas mest dvelende nummer, men fortsatt mid-tempo herlighet av beste sort, mens «The Punchline» avslutter ballet – en låt som fint kunne passet inn på de tre foregående Hurry-platene. Da snakker vi kvalitet!

Det er mulig dette ble i det vel panegyriske hjørnet. Men, og dette er et viktig men: I Popklikk drives vi ikke av markedskrefter, trender eller kjølig journalistisk distanse – vi lever for euforien i å oppdage ny musikk og nye band som kan få innpass på lista over favorittband som betyr noe for oss. For denne anmelderen er Hurry blitt nettopp det de siste par årene siden jeg oppdaget dem. For meg (og forhåpentligvis flere framover!) tikker de alle boksene som gjør at jeg digger gitarmusikk. Og ikke minst: de framstår som mennesker av kjøtt og blod, med ekte liv og en genuin glede over å kunne formidle dette gjennom musikken.

Kjapp deg og oppdag Hurry nå!


Publisert

i

, ,

av

Kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *