88484851-9330-422A-A3E4-0D09E5E1D2C1Elvis Costello: «This Year’s Model» (1978)

Elvis traff planken med flere av singlene fra debutalbumet, men det var først da han fant sitt band, The Attractions, at bitene virkelig falt på plass. Tangentmagiker Steve Nieve, den spretne trommeslageren Pete Thomas og den tidvis frenetiske bassisten Bruce Thomas (nei, de er ikke i slekt) gir Elvis det arsenalet han trenger for å forløse all den oppladede energien musikalsk.

Fra Elvis’ lakonisk snerrer i gang «No Action» med frasen «I don’t wanna kiss you, I don’t wanna touch – I don’t wanna phone you, I don’t miss you that much» er dette en sammenhengende fest av en new wave-klassiker.

Energien er hele tiden på bristepunktet, og selv på de «rolige» låtene ligger en amfetamin-aktig dirring rett under overflaten. Vår mann er forbannet, han er kynisk og retter sitt bitende blikk mot alt fra upålitelige elskere og andre svikere til moteløver og samtidens mediepolitikk.

Det går unna i et rasende tempo og klassikerne står i kø: «No Action», «Lipstick Vogue», «I Don’t  Want to Go to Chelsea», «Radio, Radio», «Pump it Up», «Lip Service» – jeg kunne egentlig ramset opp hele albumet.

Costellos første langspiller med The Attractions er kjemisk fri for dødpunkter. Det finnes en rekke ulike versjoner av albumet. En av de amerikanske utgavene inkluderer «Watching the Detectives», men platen er nesten bedre uten Costellos største hit.