7A55CB8B-21B7-4468-9A16-63C3674ED2DFOFF PISTE : PATUM PEPERIUM; THE GENTLEMANS RELISH, SPECIAL EDITION!  

I høst er det tjuveårs-jubileum som feires i det stille med denne spillelisten. Det handler om musikk og ansjos-saus. Slik Randy Newman beskrev sin låt «Sigmund Freuds Impersonation of Albert Einstein in America» som «one of the better songs ever written on the subject» vil Popklikk, i all beskjedenhet, støtte oss til en liknende påstand. For de av våre lesere som kun har begrenset interesse for ansjos, anbefales det å gå rett til spillelisten.

Den siste sommeren i forrige hundreår befant jeg meg i London. Noen timer før avreise sto jeg spent og forventningsfull i ostebutikken, Paxton & Whitfield, for å kjøpe Stilton. Der kan de sine saker. Sjappa har vært i business over 200 år. Og hva vet nå jeg om ost. Jeg vil ikke kalle meg en ostepyse. Jeg er heller ingen veganer. Likevel er min ostekunnskap primært hentet fra Wallace og Gromit-filmene.

Ekspeditrisen kunne sine saker. Men som hun sa: «Im not a Stilton person». I stedet for Stilton endte jeg dermed opp med et like deler olmt, som digert beist av ukjent opprinnelse. Det kunne kommet fra fortiden. Det kunne kommet fra fremtiden. På taxituren til flyplassen satt utysket trygt innpakket ved siden av meg i baksetet. Jeg ante ikke hva jeg hadde gitt meg ut på.

Jeg vet ikke om du har stiftet bekjentskap med Gamle Ole eller Sterke Nils. Ikke gjør det! Jeg kan ikke navngi min ost på samme måte. Det var likevel et slektskap til eldre menn med mangelfull hygiene. Et familieforhold, der min ost kan ha vært et nylig avdøklansoverhode. Altså, en slags zombie-ost, nylig ankommet fra det skotske høylandet. Selv om den lå urørt og innpakket i en egen del av kjøleskapet, begynte den store osten raskt å sette sitt personlige preg på, ikke bare kjøleskapet, men snart også hele huset. En skjelvende dis som faretruende begynte å nærme seg ingenmannsland, stridssonen mellom rekkehusene, området som ble kalt Gazastripen. Det kunne ikke skje.

Osten måtte ut. Det var da boksen dukket opp. Den sto rett bak osten. En liten rund boks i plast, som så ut som den kunne inneholde skopuss, snus eller min onkels hårpomade. Jeg kjente igjen boksen fra ostebutikken. Den hadde vært glemt, men ikke savnet. Kanskje hadde ekspeditrisen overtalt meg? Det skal som regel ikke så mye til. Jeg tok boksen i nærmere øyesyn.

The Gentlemans Relish. Patum Peperium.

Det må ha vært gentleman-referansen i produktnavnet som gjorde utslaget. Jeg hadde utviklet en begeistring for Harris Tweed. I London hadde jeg allerede gått til anskaffelse av en såkalt Deerstalker fra Sherlock Holmes museet. På førtiårsdagen året før hadde jeg fått en lommelerke ikledd et skotskrutet stoff. Hva ville være mer naturlig for en herre, enn alltid å ha denne boksen lett tilgjengelig? Jeg så at det sto en advarsel på den lille boksen. «To appreciate the proper flavour of the Gentlemans Relish; it should be used VERY SPARINGLY».

Men hva kunne det være? Var det en omvendt apetitt-vekker, rett og slett en apetitt-slukker? En slags utblåsning. Sild virket involvert i prosessen. I logoen observerte jeg to slappe eksemplarer av arten pelagisk stimfisk eller ansjos. I det gamle byvåpenet til Haugesund fantes et ukjent antall sild på tønne som i 1929 ble erstattet av tre måker. En mulig sammenheng, javisst! Det må sies at jeg liker ansjos. Ansjos-hedrende emblem vil alltid ha en plass i mitt hjerte. Interessen var med andre ord berettiget. Men hva kunne Patum Peperium bety? Jeg ressonerte i følgende retning; «illevarslende, illevarslende og med en sterk smak av havet» Litt lenger ned kunne jeg heldigvis lese; «delicious on hot toast».  

Oppskriften går tilbake til 1828. Det er ikke bekreftet, men Oscar Wilde skal ha vært en ivrig tilhenger av produktet. Etter egne undersøkelser kan jeg fastslå, at det til enhver tid, kun skal være 1/en person tilknyttet Elsenham Quality Food, i levende live, som kjenner den hemmelige oppskriften. Dette er alvorlige saker. Mine undersøkelser har videre bragt på det rene at varen utmerket kan kombineres med eggerøre, Worcestershire-saus eller kanin servert på tradisjonelt walisisk vis. I forhold til skotske ganer og matvaner, vil «The Gentlemans Relish» nok egne seg best mot slutten av måltidet. Ser man det.

..and lastly, in the favoured compound toss a magic teaspoon of anchovy sauce..

Senere den høsten befant jeg meg på en fjellhylle, et sted mellom Reine og Moskenes. Jeg ville innta herligheten i den frieste natur, der jeg følte den mest hørte hjemme. Et kamera var kjøpt inn for å dokumentere begivenheten. Ansjos må tas på alvor, eller ikke i det hele tatt. Det regnet lett. Så kom tåken og vinden økte. Snart mørknet det også. Der befant jeg, i slutten av september, alene, på ukjent sted i Lofoten.

Nesten alle turistene hadde reist. Det var bare meg og mitt dumdristige foretak igjen. Jeg måtte komme meg ned. Tåken ble tett. De dyre fjellklærne tålte verken regn eller vind. Jeg kunne like gjerne valgt tweed fra Harris. Men det spilte ingen rolle nå. Etterhvert fant jeg stien, for så å miste den igjen. Der kom jeg, som en off piste villmann, stormende ned fra fjellet og rett over myra. Det unge tyske paret betraktet meg med velvillig overbærenhet, studerte de sjeldent gjørmete støvlene, og sa det som det var: «Schmutsige fusse!» De skulle bare visst.

Til saken. Spillelisten. For dette er sensommer-musikk av aller beste merke. Musikk jeg hørte på den høsten før millennium, med sjeldent gode folk som Al Green, Badfinger, Velvet Underground, Incredible String Band eller Toots and The Maytals. Taksim Trio er av nyere dato, men det bør en jubileums-utgivelse kunne tillate seg.  

Så. Hvem kan motstå denne fristelsen: Ta en baguette, velg den aller minste diameter du kan finne, skjær i tynne skiver og rist lett i brødristeren. Påfør usaltet smør, skrap på et syltynt lag med Patum Peperium. Topp det hele til slutt med et stekt vaktleregg. Ingen kan si at britene ikke har greie på mat.